..har lyst til å bli Personlig trener?
Og en hundre andre ting..
Åh, jeg har så lyst til det jeg! Å bli personlig trener, altså. Ikke nå da, men når jeg er ferdig med sykepleien. Det er to år til. Da har jeg jo allerede bygd meg opp et sinnsykt studielån, så det skader ikke med noen tretti tusen til.
Tenk å få inspirere, motivere, pushe folk og kanskje hjelpe dem med å bedre helsen og muligens endre livet sitt bittelitt? Det hadde vært fint.. Få være litt sadistisk innimellom, vise medfølelse, forstå, men samtidig være streng og tøff. Føler at jeg kunne hatt litt å bidra med, spesielt når det gjelder å trene og hjelpe overvektige. Fedme og overvekt blir jo ikke akkurat et mindre problem med årene.. Men det er kanskje både en fordel og en ulempe å ha erfaring med fedme/overvekt selv..
I det tempoet folk utdanner seg til personlige trenere nå om dagen, er det kanskje ikke noe behov for noen fler om 2-3 år?
Jeg har lyst til å bli mye, jeg. Har store planer om å bli kognitiv atferdsterapaut, etter å ha jobbet et par år som sykepleier. Det er noe fint å falle tilbake på, når kroppen er trøtt og ikke orker å stelle og løfte og jobbe fysisk lenger. Vil bli ernæringsfysiolog.. Studere idrettspsykologi.. Anestesisykepleier.. Men de tre siste er ikke så viktige igjen..
Av og til blir jeg litt sur for at jeg brukte så lang tid på å finne ut hva jeg ville bli. Men samtidig.. Fant jeg det ikke ut tidligere, så fant jeg det ikke ut tidligere. Herlighet. Jeg er jo bare 26 år (enn så lenge). Har 40 år igjen av arbeidslivet. Den opprinnelige planen var å bli journalist og jeg er jammen glad jeg ikke gikk for det. Det er et spennende yrke, men det er ikke helt meg. Spisse albuer er dessverre ikke min sterke side. Siden jeg er kommalektiker, så hadde det kanskje ikke blitt noen suksess uansett?
Men det er lov å drømme..
I tillegg har jeg lyst på både to og tre barn til. Mannen nekter å få barn etter at han har fylt 40, så jeg blir jo litt busy med alle disse de neste seks årene da. Spesielt siden jeg har planer om å vente over et år med å få nummer to. Får håpe på to sett med tvillinger! Heldigvis er den tiden hvor man måtte velge mellom å være en god mor og ha en karriere over. For den er vel det? Fordommene gryr vel fortsatt under overflaten hos mange.. Realisere seg selv når man er mor, liksom? Maken til egosime.
Men vet du hva som er så fint? Jeg kan stort sett få til hva jeg måtte ønske. Staheten lenge leve. Den har jeg arvet av min bestemor og takk for det! Selv om det er på godt og vondt.. Går jeg inn for noe, og orker å holde motivasjonen oppe, så klarer jeg det. Det er ledd nummer to som er problemet. Jeg er så utålmodig. Vil gjøre alt NÅ. Det klør på innsiden etter progresjon. Klør etter å bli ferdig og gå videre på neste steg.
I can do it all!
Men man må jo bare ta en dag av gangen. På en måte så vil jeg jo fryse tiden her og nå, med den herlige lille to og et halvt åringen min, som er i en helt fantastisk alder. Vil ikke at tiden skal gå i det hele tatt, for jeg vil aldri at hun skal bli stor. Vil få servert lange usammenhengende setninger med nyoppdagne ord, deilige lubne armer rundt halsen i en stor kos, temper tantrums som bare en toåring kan utføre, hver dag, for alltid.. Også vil jeg at skolen skal være ferdig, helst i går! Og enda er jeg ikke en tredjedel på vei..
Jaja. Man må leve i nuet, nyte hvert øyeblikk, tørre å vokse underveis og drømme stort! Så skal man se det blir store greier ut av det tilslutt.
Har du noen drømmer? Og når skal du gjøre noe med dem?
