Arkiv | Opp og nedturer RSS feed for this section

På tide å blogge litt kanskje?

14 apr

Ja, nei, jeg kan vel ikke akkurat kalles for tidenes blogger. Men er vel ikke noe vits i å blogge, når man føler man ikke har noe særlig å tilføye, kanskje? Tenker nesten hver dag på at jeg burde og at jeg vil, og det er ikke sånn at jeg ikke har tid, men. Det var det behovet for å faktisk ha noe interessant å si da. Det har jeg ikke. Noe interessant å si, altså. Behovet for å ha noe viktig å si er alltid der.

Meeen.

Jeg er litt flau over å innrømme at det store støtet jeg skulle legge inn for overspisingen, en gang for alle, dessverre ikke er blitt så mye av. Mest fordi at ting har roet seg så veldig rundt meg og menneskene i livet mitt. Det gjør at jeg ikke har dette enorme stresset på innsiden og derfor ikke har noe problemer med mat, akkurat nå om dagen. Jeg kan jo håpe på at dette fortsetter. Det er ikke umulig det. Jeg har jo gått så lange perioder med ro før. Mer stress enn tiden fra juli 2012 til sånn ca. midt i mars 2013, kan jeg uansett aldri oppleve igjen.

Men hvis det store stygge stressfremkalte overspisingsmonsteret kommer tilbake, da skal jeg i hvert fall være parat med en viss peiling på hva jeg kan gjøre. Da skal jeg unngå å gå opp 15 kilo, slik som jeg gjorde i den siste perioden.

Så beklager. Ingen heltemodig: “Endelig er jeg fri fra spiseforstyrrelsen – her har du en oppskrift for hvordan du også kan bli det” nå.

Kroppen min er ikke akkurat i toppform om dagen, men har vel gått ned en 4-5 kilo siden påsken sluttet. Det er lett når man ikke har så mye annet å tenke på. Trene. Spise all right. Det går av seg selv. Har ingen planer for fremtiden. Ikke på noen områder egentlig. Slike perioder kommer det innimellom og jeg ser at folk da er nesten desperate etter å få seg en plan. Få seg et mål. Men jeg orker rett og slett ikke. Etter et utrolig hektisk tre-fjerdedels år er det deilig å bare rett og slett ikke ha en eneste plan, med noe som helst. Jeg jobber, jeg koser med jenta mi og kjæresten min, trener når jeg vil og skolen begynner ikke igjen før i desember. Jeg skal gjøre alt og jeg skal gjøre ingenting.

Akkurat nå skal jeg bare være fri fra alt press og stress. Jeg er meg. En småstutt, halvlat dovenpeis, men mer enn bra nok.

15979181017_454987901178355_762912098_n

Uten mål og mening, men alt til sin tid.

Vinglepetter.

13 nov

Hei!

Hvordan går det med dere som fortsatt titter innom denne ganske så halvdaue bloggen?

Her går det OK. Ikke noe bedre, ikke noe verre.

image

Emofjortis og ikke en happy camper..

Jeg sliter veldig med å finne min vei. Jeg vet hva jeg må gjøre, hvordan jeg skal gjøre det (bare jeg velger en vei da), men jeg klarer ikke utføre det. Det bunner mest i ekstremt emosjonelt stress. Fysisk stress også, men det er litt enklere å takle. Jeg har all verdens gode intensjoner. Spiser kjempebra til måltidene også trykker jeg inn type 1000 kalorier verdt TULL, som da ødelegger alt. Det døyver stresset, men.. Gjør jo ikke noe godt i lengden.


Så sant, på flere måter.

Jeg er egentlig heldig. Alt funker på meg, bare jeg gjør det og bare jeg inntar færre kalorier enn jeg brenner ut. Det føles bedre med lavkarbo enn høykarbo. Hvordan det føles må jo også spille inn. Spiser jeg havregrøt til frokost er jeg sulten som en ulv resten av dagen. Spiser jeg egg til frokost og havregrøt til kvelds holder jeg meg mett og fin. Jeg har prøvd det meste og gjør jeg det som jeg skal, så funker det. Men jeg sliter med å finne ut hva jeg vil. Det er jo så mye å velge mellom! Noe helt uaktuelt og noe aktuelt.

Streng/ketogen lavkarbo: ikke aktuelt
Moderat lavkarbo: OK
Høykarbo: ikke aktuelt
Periodisk faste: OK
Ikke periodisk faste: OK
24-timersfaste: ikke nå.
PSMF: Ikke aktuelt
Typisk fitnesskosthold: (mye proteiner, trege karbohydrater osv): Det jeg helst ville holdt meg til.
Biorytmisk diett (Proteiner og fett på dagen, mindre og mindre fett ut over dagen også bare karbohydrater til sist): OK, men kanskje litt mye å tenke på akkurat nå.
Lavkalori under 1200 kalorier: ikke aktuelt.
Pulverkur ala Noka: OK (Litt selvmotstigene mellom de to siste her.)

Det ser jo ut til at jeg vet selv hva jeg vil, men jeg må nok tenke litt på det likevel.

Endel av løsningen ligger i trening. Trener jeg er det lettere å holde seg på banen. Etter en høst med praksis og full jobb ved siden av, har treningen blitt nedprioritert. Det har bare måttet bli sånn. De få timene jeg har hatt fri har jeg måttet sove. Skal ta meg tid frem mot jul nå, for januar er jo en stor studielånsutbetalingsmåned. Kanskje holde meg til 3-4 jobbvakter i uka. Prøve på det ihvertfall.

Er ikke så lett å si nei, bestandig, men av og til må man prioritere litt forbi den økonomiske fornuften.. Å investere i helsa lønner seg kanskje i lengden?

Jeg blir veldig trist.

27 sept

Det er mye som gjør meg trist, spesielt angående saker og ting som står i media om dagen.

De fleste har vel fått med seg Kari Jaquesson sitt angrep på Jørgen Foss, talsmann for landsforeningen for overvektige?

Jaquesson har jeg aldri hatt noe særlig til overs for. Ikke fordi at det hun mener er feil, men fordi at jeg synes hun er svært respektløs i sin måte å legge frem ting på. For meg virker det ikke som at hun vil hjelpe. Det ser mer ut som at hun bare vil skrike ut meningen sin og leve godt på heiaropene, rosen og støtten hun får av folk landet rundt. Støttespillerene strømmer jo på, etter at hun har vært ute og slurva med sleiva. Alle er de eksperter på overvekt, “ENDELIG tør noen si det alle tenker høyt”. Kari vil at alle vi FEITE LATSEKKER skal lette på ræva, kjøpe seg en utgave av Video vitamin, sammen med et par rosa leggvarmere og hoppe og sprette på stuegulvet. Sånn fikser vi alle år og liv med overvekt på 1-2-3.

Foss sine ytringer har jeg heller aldri hatt helt sansen for. Han ser ut til å fraskrive seg det meste av ansvar for sin overvekt og det synes jeg er trist og feil.

Men det som gjør meg mest trist, og egentlig litt deprimert, er faktisk kommentarer og meninger som kommer frem i kommentarfelt og lignende, i kjølvannet av slike utspill. Meninger som tydeligvis type 80% av befolkningen går rundt med.

Feite er dumme. Feite vet ikke hva sunn mat er. Feite sitter bare på ræva. Feite er late. Det er jo bare til å lette på ræva! Det er jo bare til å lære seg hva sunn mat er! Det er jo bare til ditt, det er jo bare til datt. Ta ansvar! Slutt å skylde på andre! Det er lett å gå ned i vekt. Spis mindre, tren mer.

Det er ikke bare Kari som oppfordrer til kamp. Også Fitnessbloggen legger ut statuser og artikler på Facebook om overvekt og spør “HVA MENER DU”. Og akkurat som de blir oppfordret til, spyr treningsfriskusene gladelig ut meningene og ekspertisen sin om hvordan vi feite folk skal fikse problemet. Ta ansvar, tjukkaser! Lett på ræva og spis mindre.

Jeg får lyst til å slå meg selv hardt i huet med en stein og slippe å gå rundt som en del av menneskeheten, for å være helt ærlig. Er det virkelig det folk tenker når de ser meg? At jeg er dum? At jeg er lat? At jeg er uten evne til å ta ansvar for min vekt? At jeg fraskriver meg ansvar? At jeg rett og slett har litt tungt for å ta til meg allmenn viten? At jeg er en dårlig mor og et dårlig forbilde for den lille jenta mi, fordi at jeg er tjukk?

Ja, det er mye jeg undrer meg over, når det stormer i media på denne måten.

Jeg stiller meg et par spørsmål.

Ta dette med at alle vi tjukkaser er dumme og ikke vet forskjellen på sunn og usunn mat.. Jeg har klart å gå ned 27 kilo. To ganger faktisk. Var dette da bare i en periode jeg hadde et snev av intelligens? Nå klarer jeg ikke gå ned. Har jeg da mistet hjerneceller? 27 år er vel litt tidlig for sånn generell kognitiv svikt? Hvis jeg er så dum at jeg ikke skjønner at f.eks kyllingfilet er sunt, mens potetgull ikke er så lurt å bruke som hovednæringsmiddel, hvordan klarer jeg meg da egentlig i hverdagen?

Hvis det bare er til ditt og bare er til datt, hvorfor gjør jeg det ikke da? Jeg har jo klart det to ganger før, hvorfor klarer jeg ikke nå? Er det den kognitive svikten? Slo jeg meg kanskje veldig hardt i hodet, når jeg tryna på sykkel for et år siden?

Alle tjukkaser sitter på ræva. Jeg trener 2-3 dager i uka og har to ganske aktive jobber.. Ikke spiser jeg nevneverdig mye potetgull eller nøkkelhullsmerket Grandiosa heller.. Altså kan jeg ikke være tjukk?

Tjukke jenter bør ikke få barn, for de vet jo ikke hva sunn mat er, sitter på ræva døgnet rundt, er dårlige forbilder –> altså dømmer de barna til et liv i samme elendighet. Hvorfor er både min datter og min kjæreste slanke da? Det må være en slags magisk greie som bare skjer? Det ironiske der er jo at min tynne kjæreste eter som en dass, mens jeg prøver å sørge for et sunt kosthold i husholdningen. Men forskjellen på dem og meg er at de ikke trykker inn mat, når ingen ser. Ja, det er dritt jeg trykker inn. Det er sukker. Fordi at det stilner min innvendige uro.

Ærlig talt og vet du hva? Min jente er HELDIG som har meg som mor. Og vet du hvorfor? Ikke fordi at jeg sørger for at hun er aktiv, normalvektig og får i seg tranfiskene sine. Men fordi at jeg lærer henne alt jeg kan om forståelse, godhet og RESPEKT for alle andre mennesker. Noe mange hobbyeksperter på fedme og tjukkaser trenger mer enn et lite kurs i. Jeg er ikke bekymret over om hun eventuelt kommer til å veie 10 kilo for mye om noen år.. Det som bekymrer meg er at hun skal bli en mobber, at hun skal legge seg mer i andre sine saker enn hun passer på seg selv, at hun skal bli en bedreviter som spyr ut meninger og forordninger til alle og en hver. DET hadde vært tristere enn et par ekstra kilo på rumpa, synes nå jeg.

Altså, jeg ser greia med at mange overvektige ikke tar ansvar for sin overvekt. Jeg tar det fulle og hele ansvaret. Det er det JEG spiser som holder meg tjukk. Det er at JEG ikke takler stress og tyr til mat, som gjør at jeg er overvektig. Jeg har 100% ansvar for at jeg er tjukk, det har jeg alltid forholdt meg til. Men som dere ser.. Å se ansvaret betyr ikke at man VIPS blir tynn på magisk vis. Jeg ser at mange overvektige skylder på alt annet. Det er insulinresistens, det er dårlige råd fra myndighetene, det er stoffskifte, det er staten, det er heksekunst, det er manglende forbrenning og gud vet hva.. Mye er sikkert sant, men litt ansvar må man kunne ta selv. Og noe ansvar MÅ man ta selv, om man skal klare å få løst problemet en gang.. Man blir ALDRI slank om man skylder på alt og alle andre. Det finnes ingen magisk pille for det.

Men det får være opp til andre å holde styr på sine egne unnskyldninger og grunner til det de gjør med sine liv og kropper. Jeg har mer enn nok med mine problemer, selvom jeg så klart kan bli frustrert over folk som ikke ser ut til å ville se sin egen rolle i det at de faktisk ble overvektig en gang.

Men hvem er det som har ansvar for at folk er fordomsfulle, stygge i kjeften og kan og vet løsningen på alt, uten å engang ha vært i situasjonen selv, da?

Det er et ganske mer eksistensielt spørsmål enn alt dette andre tullet folk nå mener og synser om på forum og nettsider landet over, synes jeg..

PS: jeg er veldig glad i Fedon Lindberg jeg.. Hans meninger er verdt å sjekke ut, tycker jäg.

Built like a badass Uke 4 – Økt 2

22 mai

Hei alle!

Nå har jeg nesten nettopp kommet meg hjem fra SATS. Bestemte meg for å teste formen litt i dag. Skal jo sykle detta Hennesrittet om under to uker, men har ikke syklet en cm på flere måneder!

Byttet derfor ut de 1.7 km man skal løpe på beindager, med 50 minutter intervallspinning.

Trena bein først:

 

Det gikk kjempebra! Klarte ikke helt å presse pulsen lenger enn 90% av maks, men det er grenser for hva man kan forvente seg etter 50 minutter fæl beinstyrke først, ikke sant? De bulgarske hoppene tømmer kroppen for alt av krefter.

Sykkelformen var mye bedre enn den var for noen måneder siden og godt er det. Har jo ikke noe tidsmål på rittet, men vil gjerne overleve. Det skal nok gå bra, så lenge jeg porsjonerer kreftene godt og kutter ut klikkpedalene. De er jo oppskrift på seriøse skader, for en sånn klumse som meg..

Skal sykle et par langturer denne uka. Neste uke er deloaduke på BLAB, og det passer jo i grunn ganske bra. Da får kroppen bygd seg opp også er rittet på lørdag. Gleder meg litt, jeg!

Er egentlig ganske imponert over meg selv. Er første dag i ketose i dag og da pleier man jo gjerne å være litt mør i beina. Men det gikk bra. Sikkert fordi at jeg spiste godt før jeg dro! Har forresten ikke spist godterier siden søndag. Jei me!

Check-check-check!

Nå er det en times avslapning her også skal jeg på kveldsvakt. Været er nydelig, jobben min er fin og  jeg skal jobbe sammen med ei herlig jente. Blir ikke bedre enn det.

Ha en fin ettermiddag og kveld!:D

Under overflaten.

19 mai

Hei!

Titter frem fra under overflaten, for denne jenta er bare millimeter unna å drukne fullstendig. Det hjalp ikke å tilstå her på bloggen. Sukkeret har rett og slett et fullstendig grep på meg.

Bevisstheten min sier: SLUTT! For det burde være så enkelt, burde det ikke? Et par sannhetens ord.. noen spark i ræva.. se på et par motiverende bilder.. Stille meg selv tusen gode spørsmål og ha tusen enda bedre svar..

Du vil vel bli slank? Du vil vel ikke gå opp alt du har jobbet så hardt for å gå ned? Du vil vel ikke føle deg dårlig? Du vil vel ikke bruke drit mye penger på sånt tull?

Man kan jo ikke holde på sånn.. Man kan ikke basere 50% av kostholdet sitt på sukker. Jeg vet det. Jeg kan teorien. Jeg innser normene. Fornuften er ikke vekk. Jeg er ikke dum.. Eller grådig. Jeg er ikke en lat, fet, drittsekk uten impulskontroll.. Men den bevisstheten jeg har, slår seg greit av, når jeg setter kursen mot sukkerskuffen. Kall det gjerne en blackout. Jeg trykker inn. Kaker, godterier, dritt og møkk. Ikke nok til at jeg blir kvalm, bare nok og hyppig nok til at jeg går rundt i en dårlig, slækk døs, hele dagen lang.

Det føles ikke bra, men jeg klarer rett og slett ikke få kontroll på det. Så da må det hardere skyts til.. Jeg vet at jeg må gjøre noe og egentlig går det litt i mot prinsippene mine å behandle symptomene isteden for “sykdommen”. Men å være rusa på sukker dagen lang er heller ikke noe som gjør meg hverken fornøyd, stolt eller glad. Det er jo ikke bare fysisk dette. Det er noe inni meg som jeg prøver å trøste.. Noe jeg prøver å roe ned. Det føles rolig i det sekundet sukkeret er på tunga. Et sekunds frihet. Et øyeblikks fred.

Den nye, krevende situasjonen. Kravene fra jobb, fra skole, fra familie, fra hus. Dette skjer hver gang det forekommer store omveltninger i livet mitt. Jeg takler ikke stress særlig bra. På en måte er det få som takler stress bedre enn meg, men på andre måter kunne jeg ikke taklet det dårligere. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å fikse det.. Altså permanent.. Det må jeg rett og slett finne ut fremover.

Planen er å gå inn i en skikkelig ketose. Ketose er deilig. Behagelig. Sug forsvinner. Sult forsvinner. Man får et likegyldig forhold til mat. Alt er fint, behagelig, enkelt. Helt til man blir lei. Men jeg har ikke planer om å holde på så lenge. Bare i noen uker.. Bare for å nullstille systemet litt.. Så er det tilbake til det “vanlige” moderate lavkarbokostholdet. Der jeg ønsker å være, for alltid.. Jeg blir ikke noe flinkere til å mestre stressende livsomveltninger, men jeg får i det minste tenkt klart igjen.. Jeg trenger å få bort denne tåken jeg trasker rundt i nå..

Confessions pt. 365

15 mai

Ja, da var vi der igjen da. Tid for innrømmelser.

Innrømmelse: Jeg SUGER på kostholdsfronten om dagen! Og ikke på den gode måten.

Det er altså standard meg. Endring i livsrytme=kosthold på vidvanke. Stressespising, tullespising, trøstespising, feirespising, unne-seg-spising, you name it. Alle varianter av spising, annet enn “spise for å holde kroppen i gang”-spising.

Varianten jeg burde holde på med.

Jeg har utsatt dette innlegget i flere dager, for jeg vet at når det er postet da må jeg ta ansvar for det også.. Jeg må skjerpe meg. Det føles ikke bra å spise usunt. Jeg har det ikke bra når jeg trykker inn frukt helt ukritisk. (Ikke at frukt er usunt, men det gjør meg ikke så godt, når kostholdet ellers er litt på tur..) Jeg har det ikke godt når jeg spiser 5-6 knekkebrød om dagen, isteden for å kanskje koke meg noen egg eller steke en kyllingfilet. Og den slags “unnelser” fører til verre ting.

Tyngre stoffer..

Ja. Vi snakker sukker. Et stoff like avhengighetsskapende som heroin, heter det seg. DET tar jeg med en klype salt, men.. At man blir avhengig er det ingen tvil om. Og jeg blir sur. En skikkelig sur, grinete pædde! Blodsukkeret svinger og da svinger humøret. Jeg er en kjefte-mamma og en bitter drittunge som misliker livet mitt.

Det kjennetegnes av mye frem og tilbake, gode intensjoner, bra start på dagen også bare unne seg litt og unne seg litt og tilslutt ha unnet seg et lass av alt mulig.

For eksempel i dag: kakebonanza. Kakedeig, nystekt, stekt-for-en-timesiden-stekt, må smake på glasuren, smake litt til. Var den virkelig så god? Jeg må smake igjen. Smake litt på slikkepotten. Smaker kake og glasur godt sammen da? Må smake og smake igjen. På med non-stop, hvordan smaker den lilla igjen? Er den så god som jeg husker? Ja, det var den. Oi, der falt det av en, den må jeg spise. Og sånn går no dagan.

Sånn har det vært i noen uker nå. Hadde jeg ikke trena som jeg gjør og hatt en aktiv jobb, så hadde jeg rullet.

Men you know what they say..

Jeg har kanskje gått opp en kilo.. Hvorav mye er vann, pga fullstendige glykogenlagre. Det føles som 10! Jeg er oppblåst, tung, trøtt og trist. Det er kjedelig da.. Kjempe seg ned, tulle seg opp igjen og måtte kjempe seg ned igjen.

Men jeg orker ikke noe sykelig, strengt, “go hard or go home”-opplegg. Kjenner jeg er ganske ferdig med krampe-slanking og “Åh, se så flink og dedikert jeg er”-opplegg, som går ut på å, krampeaktig, prøve å overbevise meg selv om at jeg skal la være å spise et kakestykke på 17. mai fordi at jeg vil, ikke fordi at jeg må.. Fordi at man liksom ikke kan skylde på at “det er bare 17. mai en gang i året”. Give me a break.. Prøver jeg på det, blir jeg trassig. En tungerekkende, trassig, drittunge, som tramper i gulvet og roper på mojmooooj, når mamma (aka meg selv) går meg i mot. (Yes, dette er hentet fra hverdagen med en ekte toåring.:p)

Meg, på en hyggelig dag.

Må, kan og vil holde meg på den gyldne middelveien. Er bare litt på bærtur akkurat nå.

Trenings-glade flinkiser skjønner ikke hvorfor vi latsabber er ute etter en magisk pille som fikser biffen på 1-2-3? Hvorfor vil ikke folk jobbe for å få drømmekroppen, liksom? Kan det være så vanskelig å skjønne? Det er ikke lett eller gøyalt eller givende eller herlig å slanke seg! Det er et evig slit med et stikkord: tankekjør. Innimellom går det av seg selv, men uansett så ligger tankene og samvittigheten..burdene, kunnene, skullene, de ligger der og styrer hverdagen. Tenk å ha sluppet dette tankekjøret? Bare plutselig vært slank liksom? Ærlig talt, hvem ville ikke tatt en enkel vei ut og bare sluppet strevet?

Jada, man kan jo ikke la være, bare fordi at det ikke er morsomt, men please a.. Det er ikke noe rart at man vil ha en enkel vei ut.

Men det skjer jo ikke, det vet vi.

Just do it, som Nike så kjekt sier.

Men det er bare til å kjempe på. Antakeligvis hele resten av livet. Gi opp kan man ihvertfall ikke gjøre.

Må bare huske å puste, innimellom..

Bad blogger adward..

7 mai

..går til meg!

Det er andre boller, nå som jobben igjen kaller. Dessuten. Har man ikke noe å skrive om er det vel like greit å la vær?

Var på kveldsvakt i går og dagvakt i dag. Og nå sitter jeg her, utrent, trøtt og sliten som en strømpe. Om noe så kan jeg ihvertfall kalle jobben min for en 8-timers moderat kardio-økt, så det er ikke helt gæli altså. Har susa rundt, hele dagen lang, pumpa opp på koffein sammen med en barnslig glede over å være tilbake på den herlige jobben min igjen. Å få føle meg NYTTIG igjen, liksom.. Uvurderlig. Dette og en anelse overtrøtthet, etter en urolig natt, pga en syk liten prinsesse på tre..

En killer combo, helt til man kræsjer og så vidt klarer holde øynene oppe.

Men i morgen har jeg fri, skal trene første økt i andre uke av Built like a badass-programmet (eller BLAB, som vi kaller det her i huset.) Og kanskje kunne vitne om litt overskudd?

Matinntaket de siste dagene har “tatt helt av”, men jeg har vært for opptatt til å bry meg. Hanker meg litt pent inn i dag, og helt inn i morgen.

Harde kår, i voksenland!

En liten bølgedal.

30 apr

Tittei!

Hilser jeg ifra den lille dalen jeg tilbringer tiden min i, akkurat nå.

Lørdagens sukkerutskeielse førte til det sukker ofte gjør for meg.. Et sug uten like og ingen moral. Så i går trykka jeg i meg 6 ruter walters , en haug med is med sjokoladesaus og et stort marsipanegg, i løpet av noen minutter.

This was me..

Dette førte til forferdelig søvn i natt og total likegyldighet i dag. Var hos legen i dag tidlig og ble friskemeldt. (YAY!) Dro rett på jobb og skrev navnet mitt på hver eneste dag i vaktboka (CALL ME! I NEED MONEY!). Dro hjem. Skulle trena første økt i Built like a badass-programmet, men orket rett og slett ikke å gidde å dra. Så jeg satt resten av dagen på rumpa og så på TV.. Også fikk jeg levert selvangivelsen da. I siste liten, som vanlig. Har alltid førti endringer å gjøre og, så kanskje jeg tar det litt før neste år. Men antakeligvis ikke.

Så ingen trening på meg i dag, men kostholdet er på stell igjen, tross et søtsug som ikke ligner grisen. Men jeg står i mot og det er jo noe. Mannen er dratt på fisketur, men jeg har ordnet barnevakt til i morgen, så får jeg heller dratt og trena da.

Vi gir ikke opp, bare fordi at det går galt innimellom. Men det er kjekt å huske på hva et stort sukkerinntak faktisk gjør med kropp og sjel. Jeg blir en apatisk, giddalaus, lathans. Ikke av litt sukker, men når det blir mengder.

So true..

Note to self: Keep it in mind!

Påskeinntrøkket 2012.

8 apr

Hele påsken har rett og slett gått som en drøm, kostholdsmessig. Har vært alt for flink, egentlig. Full kontroll. Men i dag hadde jeg trykka inn det dobbelte av mitt dagsbehov, innen klokka rakk å bli 15. En heavy lammerlårsmiddag gjorde susen. Fløtesaus, fløtestuede grønnsaker og lam. Ikke akkurat magre greier. Men åh, så deilig!

(bilde fra spar.no)

Lammelår spiser jeg en gang i året og da spises det også! Med begge henda.

Who cares, egentlig? En dag med for mye mat, hva er det egentlig? Eller en helg eller en uke, for den sakens skyld? Ikke ødeleggende, ikke moralknusende, ikke trist, ikke starten på dommedag. Jeg sier ikke at det er noe kjempebra eller at du bør gjøre til stadighet. Heller ikke at det bygger opp under de gode vanene du skal ha lagd deg, men det er bare et lite skritt tilbake.

I morgen er det diett på gang her.. Smak på det ordet? Det er jo ikke så ille egentlig.. En D etterfulgt av en i og en e og to t’er. Men fyttekatta så fælt det er. Mer om det i morgen! Jeg har store planer og ambisjoner på gang, så dette blir spennende!

Regner med at alle er klar for prosjekt sommerkropp 2012 i morgen den dag? Hvis ikke, er du en dust!

Neida. Det er vel mange som har mye kake og godterirester de rett og slett må spise opp i morgen? Gjør ikke noe det, så lenge du starter på tirsdag, ikke sant?

Trenger ikke trene i påska..

4 apr

Nå var det vel mange som satt ettermiddagskaffen i vrangstrupen? Jeg bare tulla da vettu.. Men i dag har jeg ikke trena. (Bortsett fra en 45 minutters morgenkardio da..) Ikke noe behov, for jeg har vært på shopping! Shopping dagen før butikkene er stengt i to hele dager, for så å være oppe i noen timer, for så å holde stengt i to dager igjen, vet vi jo egentlig at ikke er noe særlig. Men går på samme smellen hvert år.

Har satt meg selv på en litt streng diett i noen dager og det gjør jo ikke akkurat saken bedre. Bomgira sikkert 140 ganger da jeg cruisa mellom butikkene. Da vet man at man er sliten i hodet, når man ikke klarer å gidde bruke energi på å gire fullstendig engang.

Men men. Jeg fikk kjøpt spriten min. Jeg fikk kjøpt påskeskinke. Solo Super (10 kroner flaska på Obs! Inkludert pant!), grillmat og nøtter i fleng. Godterier og slikt som de to andre skal ha har jeg kjøpt for en god stund siden, på tilbud her og der.

Dama i kassa på polet ba meg forresten om leg. Alltid like koselig! Jeg begynner jo å bli en gammel dame på snart 27. Jeg takket henne for at hun spurte og sa at jeg hadde kommet i en alder hvor det varmet hjertet og bli spurt.. Da sa hun at jeg nok måtte regne med å bli spurt i mange år fremover! Juhuuuu! Det var godt å høre!

Nå er ihvertfall alt av påskehandel unnagjort og jeg har “lagd” sjokolade (70% sjokolade, cocosa, hasselnøtter, havsalt, chiafrø og hempfrø.)

Helnøtt!<3

Og vi har malt både pistasjnøtter og valnøtter som skal bli til marsipan. En dag.

Kalkuna står i stekeovnen og jeg gleder meg til å innta den med noen brokkolikvaster og med ketchup på. The joys of dieting!

Sjekk denne buksa, forresten!

Den var en slags “tynnbukse” en gang i tiden. Altså en sånn jeg kjøpte for å en gang passe inn i. Og nå henger og slenger den som bare det.

Sol i hjertet og sol i sinnet!

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 27 andre følgere