Arkiv | Min metode RSS feed for this section

Progress.

9 mar

Hei dere!

Nå har jeg jobbet med å kartlegge spisemønsteret mitt i et par uker. Jeg bruker en app hvor jeg legger inn hva jeg har spist, sammen med hvordan jeg har det. For eksempel om jeg er trist/engstelig/sint. Fører også inn hvor jeg er når jeg spiser og om jeg spiser alene eventuelt hvem jeg spiser sammen med.. Samtidig har jeg kuttet ut alt som heter diett og spist det jeg har hatt lyst på.

Det er ikke lett å omstille seg fra å hele tiden tenke: “Hva skal jeg spise, som jeg egentlig ikke har lyst på, men som jeg kan spise fordi at det er “sunt”" til “Hva vil jeg spise?” Eller “Hva har jeg lyst på?” Jeg vil jo som regel spise noe som er helt all right sunt. Er veldig glad i egg, frukt, grønnsaksretter, fisk, speltlompe-everything osv. Hadde ikke spist sjokolade hele dagen lang, om jeg fikk lov til det. Vil jo gjerne at kroppen skal føle seg bra også. Den føles ikke bra om jeg spiser for mye korn eller for mye sukker. Etterhvert bør jeg sikkert begynne å tenke litt mer på hva jeg også burde spise, men det er en stund til jeg er der enda. Et steg av gangen.

Det å faktisk kunne spise pølser og hjemmelaget potetstappe på en fredagskveld, fordi at jeg VIL, uten å føle at kroppen råtner innvending, det er ganske deilig. Befriende, vil jeg si. Men det tar så klart tid før dette kan skje, uten at en viss dårlig samvittighet gnager i magen.

freedom

Friheit..

Det å kunne spise det jeg vil gjør også at jeg klarer å ha et litt mer fornuftig forhold, også når det gjelder å spise etter kroppens mønster, ikke etter en plan. Er jeg sulten så spiser jeg, er jeg ikke sulten så spiser jeg ikke. Noen dager blir det for lite mat, noen ganger blir det for mye. Noen dager spiser jeg BARE tull og noen dager ikke noe tull. Det går opp i opp. Er det kanskje slik “normale” mennesker spiser?

Har ikke hatt noen sinnsyke spisekick disse ukene, men det har nok ikke noe med kartleggingen å gjøre. Har hatt to episoder hvor jeg har mistet hodet litt og trykka inn, men ikke i den graden som jeg kan, hvis jeg er skikkelig stressa. Det er fortsatt sukker det går i. Det kan jeg ikke ha i huset, om jeg skal ligge unna. Er det der, så spiser jeg det, selv om jeg ikke føler meg veldig stressa. Er ikke så ofte vi har det her, men de to andre jeg har i hus må få lov til å spise litt smågodt på en fredagskveld, synes jeg. Så det er nok noe jeg bare må vende meg til. Kall det gjerne eksponeringsterapi.

Forventer meg ikke å klare meg hele tiden. Det vil komme sprekker, det vil komme dårlige perioder, men det betyr ikke at jeg ikke vil klare meg tilslutt. To uker uten er en start.

Ha også endelig fått boka jeg ble anbefalt av nydelige Silje etter det forrige innlegget.

2013-03-07 19.44.04

Får vel begynne å titte litt i den.

Ordner seg dette. Må bare nyte og gjøre det beste ut av prosessen.

Vinglepetter.

13 nov

Hei!

Hvordan går det med dere som fortsatt titter innom denne ganske så halvdaue bloggen?

Her går det OK. Ikke noe bedre, ikke noe verre.

image

Emofjortis og ikke en happy camper..

Jeg sliter veldig med å finne min vei. Jeg vet hva jeg må gjøre, hvordan jeg skal gjøre det (bare jeg velger en vei da), men jeg klarer ikke utføre det. Det bunner mest i ekstremt emosjonelt stress. Fysisk stress også, men det er litt enklere å takle. Jeg har all verdens gode intensjoner. Spiser kjempebra til måltidene også trykker jeg inn type 1000 kalorier verdt TULL, som da ødelegger alt. Det døyver stresset, men.. Gjør jo ikke noe godt i lengden.


Så sant, på flere måter.

Jeg er egentlig heldig. Alt funker på meg, bare jeg gjør det og bare jeg inntar færre kalorier enn jeg brenner ut. Det føles bedre med lavkarbo enn høykarbo. Hvordan det føles må jo også spille inn. Spiser jeg havregrøt til frokost er jeg sulten som en ulv resten av dagen. Spiser jeg egg til frokost og havregrøt til kvelds holder jeg meg mett og fin. Jeg har prøvd det meste og gjør jeg det som jeg skal, så funker det. Men jeg sliter med å finne ut hva jeg vil. Det er jo så mye å velge mellom! Noe helt uaktuelt og noe aktuelt.

Streng/ketogen lavkarbo: ikke aktuelt
Moderat lavkarbo: OK
Høykarbo: ikke aktuelt
Periodisk faste: OK
Ikke periodisk faste: OK
24-timersfaste: ikke nå.
PSMF: Ikke aktuelt
Typisk fitnesskosthold: (mye proteiner, trege karbohydrater osv): Det jeg helst ville holdt meg til.
Biorytmisk diett (Proteiner og fett på dagen, mindre og mindre fett ut over dagen også bare karbohydrater til sist): OK, men kanskje litt mye å tenke på akkurat nå.
Lavkalori under 1200 kalorier: ikke aktuelt.
Pulverkur ala Noka: OK (Litt selvmotstigene mellom de to siste her.)

Det ser jo ut til at jeg vet selv hva jeg vil, men jeg må nok tenke litt på det likevel.

Endel av løsningen ligger i trening. Trener jeg er det lettere å holde seg på banen. Etter en høst med praksis og full jobb ved siden av, har treningen blitt nedprioritert. Det har bare måttet bli sånn. De få timene jeg har hatt fri har jeg måttet sove. Skal ta meg tid frem mot jul nå, for januar er jo en stor studielånsutbetalingsmåned. Kanskje holde meg til 3-4 jobbvakter i uka. Prøve på det ihvertfall.

Er ikke så lett å si nei, bestandig, men av og til må man prioritere litt forbi den økonomiske fornuften.. Å investere i helsa lønner seg kanskje i lengden?

Under overflaten.

19 mai

Hei!

Titter frem fra under overflaten, for denne jenta er bare millimeter unna å drukne fullstendig. Det hjalp ikke å tilstå her på bloggen. Sukkeret har rett og slett et fullstendig grep på meg.

Bevisstheten min sier: SLUTT! For det burde være så enkelt, burde det ikke? Et par sannhetens ord.. noen spark i ræva.. se på et par motiverende bilder.. Stille meg selv tusen gode spørsmål og ha tusen enda bedre svar..

Du vil vel bli slank? Du vil vel ikke gå opp alt du har jobbet så hardt for å gå ned? Du vil vel ikke føle deg dårlig? Du vil vel ikke bruke drit mye penger på sånt tull?

Man kan jo ikke holde på sånn.. Man kan ikke basere 50% av kostholdet sitt på sukker. Jeg vet det. Jeg kan teorien. Jeg innser normene. Fornuften er ikke vekk. Jeg er ikke dum.. Eller grådig. Jeg er ikke en lat, fet, drittsekk uten impulskontroll.. Men den bevisstheten jeg har, slår seg greit av, når jeg setter kursen mot sukkerskuffen. Kall det gjerne en blackout. Jeg trykker inn. Kaker, godterier, dritt og møkk. Ikke nok til at jeg blir kvalm, bare nok og hyppig nok til at jeg går rundt i en dårlig, slækk døs, hele dagen lang.

Det føles ikke bra, men jeg klarer rett og slett ikke få kontroll på det. Så da må det hardere skyts til.. Jeg vet at jeg må gjøre noe og egentlig går det litt i mot prinsippene mine å behandle symptomene isteden for “sykdommen”. Men å være rusa på sukker dagen lang er heller ikke noe som gjør meg hverken fornøyd, stolt eller glad. Det er jo ikke bare fysisk dette. Det er noe inni meg som jeg prøver å trøste.. Noe jeg prøver å roe ned. Det føles rolig i det sekundet sukkeret er på tunga. Et sekunds frihet. Et øyeblikks fred.

Den nye, krevende situasjonen. Kravene fra jobb, fra skole, fra familie, fra hus. Dette skjer hver gang det forekommer store omveltninger i livet mitt. Jeg takler ikke stress særlig bra. På en måte er det få som takler stress bedre enn meg, men på andre måter kunne jeg ikke taklet det dårligere. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å fikse det.. Altså permanent.. Det må jeg rett og slett finne ut fremover.

Planen er å gå inn i en skikkelig ketose. Ketose er deilig. Behagelig. Sug forsvinner. Sult forsvinner. Man får et likegyldig forhold til mat. Alt er fint, behagelig, enkelt. Helt til man blir lei. Men jeg har ikke planer om å holde på så lenge. Bare i noen uker.. Bare for å nullstille systemet litt.. Så er det tilbake til det “vanlige” moderate lavkarbokostholdet. Der jeg ønsker å være, for alltid.. Jeg blir ikke noe flinkere til å mestre stressende livsomveltninger, men jeg får i det minste tenkt klart igjen.. Jeg trenger å få bort denne tåken jeg trasker rundt i nå..

Tilbake på periodisk faste.

21 mar

Nå har jeg spist “ofte og lite” i noen uker og det har fungert ganske greit. Er kvitt endel av suget jeg hadde på ettermiddagen, da jeg spiste etter PF-prinsipper sist. Nå er problemet at jeg spiser for mye til hvert måltid og klarer tydeligvis ikke helt å få til å spise mindre, så nå er det tilbake på Periodisk faste igjen.

Færre og større måltider. Første måltid rundt 12 og siste før klokka 20. Helst et måltid i 12-tiden også en proteinshake imellom og en stor middag, men det blir nok ikke sånn hver dag. Skal spise mest proteiner og fett til frokost og mest proteiner og karbohydrater til middag.

Hvert måltid blir som en thanksgivingsmiddag! Eller ikke..

Hver spisemetode har sine fordeler og sine bakdeler. Jeg kommer ikke til å vente til klokka 12 med cocosa-kaffen min, men jeg ser ikke på periodisk faste som noe hokus pokus, annet enn at man blir mettere med større måltider. Orker ikke være helt hysterisk. Det fungerer dårlig for meg. Så cocosa-kaffen blir inntatt før trening, som vanlig, også BCAA under trening.

Virker nesten som at det er blitt en “motesak” å spise etter periodisk faste-prinsipper. Alle skal gjøre det, fordi at “alle andre” gjør det, også er det noen som ser på det som et nederlag å gå tilbake til “lite og ofte” igjen. Det er vel litt dumt? Det må være “kulere” å lytte til og lære og kjenne sin egen kropp, enn det er å gjøre det som passer for “alle andre”?

Jeg sparket i gang denne første PF-dagen med å spise foccacia og kake. Sånn skal det selvfølgelig ikke være, men lillemor og jeg har vært på café sammen med mamman min og da ble det kos! Godt var det men jeg har usaklig lyst på kyllingsalat.. Majonessalat altså.. Så kjøpte noe grillet kylling og skal prøve å lage det så jeg kan spise til frokost i morgen.

Skulle helst hatt sånn gul industrilagd gugge, men det er vel neppe særlig sunt. Så da får jeg prøve å lage en litt sunnere versjon.

Er det noen som har prøvd å spise etter PF-prinsipper og gått tilbake til “lite og ofte”? Hva var grunnen?

Nå ditt mål med affirmering og visualisering.

18 mar

For mange høres kanskje disse ordene ut som svevende mumbo jumbo. Sånt som engledyrkende galemattiaser holder på med. (Jeg er forresten en sånn tarotleggende, svevende, engledigger, bare så det er sagt. Har du ikke merket det? Er ikke helt på englenivået til Märtha, men. Ser ikke bort i fra at det kan være noens virkelighet, uten at de er galne av den grunn.)

Det høres kanskje svevende ut, men det er ikke noe hokus pokus. Sett ord på det du ønsker å oppnå – se det for deg -  legg forholdene til rette – legg inn arbeidet – nå målet. Ikke noe verre enn det. Så lett, men likevel så vanskelig.

(NB! Innledningsvis må jeg bare presisere på det sterkeste at jeg ikke mener at alle kan fikse alt med positivt tenking! At noen har selvhelberedet både det ene og det andre betyr ikke at alle med diverse sykdommer og plager, somatiske og psykiske, bare skal tenke positivt, også blir de friske. Sånn er det ikke, dessverre. Tenker mer på ting man faktisk kan rå over selv, her.)

Jeg fikk øynene opp for dette da jeg var 20 år og hadde kjærlighetssorg. Leste “The Secret” mange ganger og endret helt hvordan jeg gikk frem for å oppnå ting i livet. Jeg har alltid vært en veldig negativ person, som har ridd på “Jeg klarer ikke-” bølgen. Det er dumt, da man ikke oppnår noe særlig med det, men det er også godt da man ikke trenger sette så store forventninger til seg selv. Det er behagelig å  ha lave forventninger til egne evner og prestasjoner. Jeg har på ingen måte fikset opp i dette, for det kommer stadig perioder hvor jeg ikke klarer å tenke positivt. Men de periodene er heldigvis bare perioder, ikke hele livet, sånn som det var før.

Affirmasjoner

Affirmasjoner kan defineres som: “En tenkt opplevelse av en viss tilstand”. Det kan ligne endel på å sette seg et mål, men skilles litt ved at en affirmasjon skal legges frem som om det allerede er virkelighet. De må gjentaes, gjerne skrives ned og leses noen ganger om dagen, noen ganger i uken eller så ofte du føler du trenger det. Jeg har ei bok jeg skriver ned mine affirmasjoner i, når jeg føler jeg har behov for å klarne opp når motivasjon og livsstilen ikke helt har den retningen jeg gjerne vil at den skal ha. Det kan være hver dag, det kan være en gang i uka og det kan gå måneder imellom. I det siste har jeg ikke gjort det, ref alle de negative, “åh, livet er så urettferdig” innleggene her i det siste.

Her må du finne ut hva som passer for deg personlig. Det er ikke bare til å kopiere andres affirmasjoner. Du må sette deg ned og tenke over hvordan du vil at livet ditt skal se ut på visse områder og formuler affirmasjoner ut i fra det. Jeg kaller det å bestille..

Noen eksempler:

Bare fantasien setter grenser.

Tilrettelegging

Akkurat som ved tradisjonell målsetting må det tilrettelegges, dersom du skal oppnå noe. Er alt i veien for det, skjer det ikke. Det er vel selvsagt? Er du ikke ferdig med gammelt grums, er du heller ikke åpen for noe nytt! Lever du enda i fortiden, med savn etter eksen og alt dere kunne vært, er du ikke åpen for at en ny kjærlighet skal komme inn. Du må åpne opp for at dette nye skal skje, men da må du også jobbe for å bli ferdig med det gamle og gi slipp på det. Du kan ikke si at “Det er lett for meg å trene, når jeg har avtalt det.” Også samtidig si til deg selv at du er en lat dritt, som ikke klarer å komme deg opp av sofaen. “Jeg klarer ikke” mentaliteten er noe du må legge bak deg. Du klarer! De aller fleste får til de utroligste ting, men ikke når de ikke tror på at det er mulig. Du må være åpen for endringer. Har du noen gang oppnådd noe ved å si at du ikke klarer det? Da er jeg i tilfelle veldig interressert i å høre om det. Man kan jo av og til f.eks tenke at man umulig kan åpne korken på den brusflasken (dårlig eksempel, men..) og bli overrasket når man da får det til, men det er nødvendig med slike opplevelser for å vekkes litt fra mislykketgropa man ofte kan grave seg ned i.

Visualisering

Visualisering betyr å skape seg et bilde av det du ønsker å oppnå. Se for deg en slank, veltrent, frisk, rask utgave av deg selv. Lukk øynene og se for deg det du vil oppnå. Kjenn på hvordan det føles å være i den tilstanden. Se for deg hvordan du vil se ut, hvordan du vil ha det da. Nå er det jo ikke sånn at livet blir superdupert bare fordi at man blir f.eks slank eller klarer å løfte 100 kg i markløft, men følelsen man har på innsiden når man er lett eller løfter på den tunge vekten, når man har oppnådd noe, den kan ikke være negativ.

Her er et visualiseringsbrett/vision board/visualiseringsplakat (kjært barn har mange navn) et veldig godt hjelpemiddel. Det er på en måte det alle fitnessbloggere gjør, når de legger ut bilder av spreke kropper, med matchende fengende slagord. Bare i en litt mindre organisert form.

Et vision board kan foreksempel se slik ut:

(Herfra)

Eller slik:

(Herfra)

Klipp ut bilder av det du vil være, det du vil oppnå, det du vil føle. Lim det på en plakat, i ei bok og studere det når du trenger det. Jeg kan love det vil motivere deg.

Jeg ser ofte for meg dette:

http://forum.lavkarbo.no/blog_attachment.php?attachmentid=1934&d=1252920659

http://forum.lavkarbo.no/blog_attachment.php?attachmentid=1933&d=1252920659

http://forum.lavkarbo.no/blog_attachment.php?attachmentid=1932&d=1252920659

Det jeg anser som en ung og sprek utgave av meg selv. Dette er bilder fra perioden i 19-20-årsalderen da jeg var nede i “normalvekt” for første gang i livet.

Jeg husker jeg følte meg fin og synes fader i meg at jeg var det og! (Sykt bertete, men hvem tok ikke sånne bilder som forseina fjortiss?:p) Jeg følte meg fin, sprek, lett, pen og de følelsene kan jeg enda kjenne på, selvom de ikke helt er der.

Min erfaring

True story (sånn for å understreke sveveskapen min litt:p). I en alder av par og tjue hadde jeg egentlig slått meg til ro med at jeg rett og slett aldri kom til å finne kjærligheten. Det var  ikke meningen at jeg skulle finne noen. (Litt tidlig, men:p) Jeg skulle nok leve som den gale kattekvinnen, alene med 13 katter i hver etasje. Det var helt OK det, så lenge jeg var forberedt på det. Jeg hadde det jo veldig flott alene. Som en siste krampetrekning, lagde jeg en svær plakat hvor jeg skrev ned alle egenskaper jeg ville ha i en mann. Jeg “la inn bestilling” på at jeg skulle få han til bursdagen min, hengte plakaten på veggen foran sengen min, så på plakaten hver dag i noen uker, også la jeg den bort.  Trodde ikke noe sånn særlig på akkurat det prosjektet, men. Dette var jo ikke noe jeg kunne få til bare ved å ville det og jobbe hardt nok. Men “alt skal prøves” er jo mottoet mitt.

Noen måneder senere “fant” jeg han jeg lever sammen med (poka han på Facbook:p) og vi tok opp kontakten. 9. juni ble vi et par, i midten av juni har jeg bursdag. Han har alt jeg skrev ned på den plakaten, og det var en omfattende liste, altså.. Nå var jo jeg kjempe forelsket i akkurat han som ungjente, så det kan hende at jeg ubevisst bestilte akkurat han, selvom jeg ikke kjente han noe særlig (avstandsforelskelse). Det var sikkert litt tilfeldig, men likevel litt spooky, don’t you think? Ei venninne av meg gjorde akkurat det samme, samtidig som jeg gjorde det og fant mannen sin noen måneder senere. De er gift nå.

Så sett deg ned og bestill i vei!

Mitt tips for hvordan du skal komme i gang er å stikke på butikken og kjøp ei kladdebok i A4 format. Start med å samle inn bilder som representerer diverse tilstander du vil oppnå, lim inn og skriv ned dine affirmasjoner.

Se i boka et par ganger om dagen, eller så ofte du føler for det og lev deg inn i bestilling og visualisering. Det kan føles teit, men jeg lover at etterhvert blir det en deilig, motiverende vane, som kommer til å hjelpe deg langt på vei!

Lurer du på noe? Spør!

Jeg er langt i fra noen ekspert og klarer ikke alltid omsette de gode intensjonene mine inn til handlinger, men..

Hvis du vil lese litt mer anbefaler jeg bøker som:

You can heal your life
The secret
The power of now

24-timersfaste. Hvordan og hvorfor?

16 feb

24-timers faste (Eat-stop-eat) fløy som en farsott over diverse treningsblogger her, i noen måneder før jul. Jeg, nysgjerrig som jeg er, måtte bare teste det ut. Alt skal prøves!

Kunne lagd seg en litt mer stilig logo, mener jeg..

Opplegget går, enkelt og greit, ut på at man velger seg ut en 24-timersperiode der man ikke spiser. Dette skal, i følge Mr. Eat-stop-eat, Brad Pilon, gjøres 1-2 ganger i uka. Noen velger å spise Frokost/Lunch også faste frem til neste lunch, noen spiser ikke hele dagen (da blir det jo da mer enn 24-timer) og noen (jeg f.eks) spiser sen middag, klokka 19.30, og faster frem til nesten seine middag, klokka 19.30.

Det er ikke noe veldig magisk ved 24-timersfaste. Det mest fremtredende er at man kan få et høyt kaloriunderskudd, siden man da ikke inntar noe næring i løpet av 24 timer. Det påståes at forbrenningen blir helt på topp etter et visst antall timer faste. Det kan godt hende det, men 5 timer med topp forbrenning utgjør ikke den helt store forskjellen, i mine øyne. Det er ihvertfall ikke grunn nok alene til å gi seg i kast med 24-timers faste. Synes jeg da. Andre kan synes hva de vil.

Du kan lese mye mer om opplegget, folks erfaringer osv her.

Noen opplever flere fordeler. 

Jeg opplever:

  • Det booster vektnedgangen min litt. Eller. Ikke vektnedgangen, men jeg har en kropp som er veldig til å samle vann av diverse årsaker. Den samler ikke mye vann, men den samler ofte vann. En treningsøkt f.eks så har jeg minst 500 gram vann som sitter som støpt i mange dager. Dette er jo vanlig, men mitt holder i evigheter. Spiser jeg ei skive spekeskinke; flere hundre gram vann i flere dager. Dette vannet slipper i løpet av fasten, derfor gjør jeg dette nære veiedag. (Litt juks, men.)
  • Jeg føler meg “renset”, fresh og clean og klar for å være flink i helgen. Mange drikker mye light brus osv under fasten, men jeg prøver å behandle det som en rens, så jeg drikker bare vann og detox te. Pepsi max føles som alt annet enn rensende for meg. Tar kanskje en kopp kaffe i ny og ne, men koffeinrus på tom mage er ikke alltid like morsom, synes jeg. Tar pillene mine som vanlig. (Spirulina, chlorella, Kelp og Maca)
Min bestevenn under fasten

  • Etter ca 19 timer får jeg en ganske deilig, rastløs energi. (Og veldig dårlig humor) Derfor velger jeg å gjøre dette når det er noe jeg virkelig trenger å gjøre. I dag trenger huset en ordentlig rydde og vaskerunde, så da syntes jeg det var greit å ta det nå.
  •  Jeg gjør det ikke fast en gang i uka, bare når jeg føler for det. Nå er jeg i gang med årets andre faste.

Mine tips

(etter min erfaring.. Andre kan ha andre erfaringer)

  • Lag middag dagen før. Å stå og lage mat når det er en time igjen av fasten funker veldig dårlig for meg. Blir en smak her og en smak der.
  • Hvis ikke du har noe særlig godt forhold til Periodisk faste, er kanskje ikke dette noe for deg.
  • Drikk mye vann! Og helst litt farris så du får i deg noen salter som vannet skyller ut.
  • Jeg dropper den helt harde treningen akkurat under fasten. Velger heller en rolig gåtur, en runde på ellipsemaskinen eller annen lavintensitetstrening. Og ser for meg at fettet bare glir rett av, siden kroppen bare har fettlagrene å ta av. Placeboeffekten gjør halve jobben! Men sitter ikke på rumpa hele dagen, heller. Hold deg i aktivitet
  • Prøv minst 2 ganger. Den første gangen jeg gjorde det så spiste jeg omtrent opp et helt dagsbehov i løpet av en time etter at spisevinduet åpnet igjen. Jeg kan godt spise både 2000 og 3000 kalorier i en sleng, uten å bli nevneverdig mett av det. Men jeg bestemte meg for å prøve en gang til. Den andre gangen visste jeg at dette kunne skje og tok kontrollen over inntaket isteden.
  • Har du et vanskelig forhold til mat, lett for å tippe over til det ekstreme osv? Har du barn som plukker opp et hvert kostholds-triks du legger deg i kast med? Ikke prøvd dette.. Hold deg på den uspennende stien.

Min laaaaaange slankehistorie.

31 jan

Jeg fikk spørsmål i en kommentar om hvor lang tid jeg har brukt på de 20 kiloene mine. (Stas å få spørsmål!:D) Tenkte jeg burde fortelle om slankehistorien min, litt for å unnskylde hvorfor jeg har brukt 2 år(!!)

Ikke at jeg trenger unnskylde det, sånn egentlig, for statistikken er ikke akkurat med meg! I dette forskningsprosjektet slanket 14.000 mennesker av seg 10 % av kroppsvekten, men bare litt over 15 % av dem hadde holdt kiloene unna et år seinere! (Fakta lånt fra Fitnessbloggen). Har sett enda mer dystre tall som sier at under 5% av de som har gått ned holder vekta etter to år. Jeg har med andre ord banka oddsen rett ned i støvlene!

Yay me!

Detta blir langt! Vi får dele det opp litt..

Grunnen til at jeg var overvektig som barn/ungdom.

Jeg har alltid vært overvektig. Var tung da jeg ble født (mamma hadde svangerskapsdiabetes.. Det var ikke så mye kunnskap rundt dette på den tiden, så da ble jeg stor da.) Som skrevet før så var det mest dårlig kunnskap om kosthold hos foreldrene mine, som gjorde at jeg var overvektig igjennom hele barndommen. Hjemme hos mamma gikk det veldig mye i grandiosa, spaghetti, farseprodukter, lite grønnsaker, bare poteter osv. Og hos pappa hadde jeg en stemor som var slem som fy, men som prøvde å veie opp for sine mindre sjarmerende sider med god mat. Der var det bare til å spise opp og helst litt til, hvis ikke ble det et helvete.

Mamma og jeg har lært om kosthold sammen, og jeg bærer overhodet ikke noe nag til henne, pga dette. Hun visste rett og slett ikke bedre. Det var jo ikke akkurat helt det samme kostholdsopplysningsarbeidet på 80 og 90-tallet, som det er nå. Og.. Stemora mi er mindre psyko nå! Eller.. Ikke egentlig, men jeg slipper å forholde meg så mye til henne og hun kan ikke lenger pille meg på nesa, sånn som hun kunne da jeg var liten. Jeg grøsser når jeg ser foreldre til overvektige barn blir kalt barnemishandlere.. De må læres opp, ikke anklages på den måten de blir..

Første slankekur som åtteåring.

Jeg ble mobbet fra den dagen jeg begynte i barnehagen og dette fortsatte til barneskolen og litt utover ungdomsskoletiden. Briller, feit og regulering = perfekt offer for mobbere. Som åtteåring fant jeg ut at jeg skulle slanke meg, for første gang. Alle sa jo at jeg var feit, så.. Needless to say, så var ikke det så veldig vellykket! Jeg var av typen som da, frem til jeg var 18 år, nislanket meg i et par dager også nispiste jeg i noen måneder og ja. Sånn gikk no dagan. Skulle jeg på leir eller lignende trena jeg som en gal i et par dager før, akkurat som om det skulle utgjøre en stor forskjell, liksom? Slanket meg opp i vekt og veide til slutt 94.2 kg, som 18 åring. (Yes, her husker vi NØYAKTIG hva vi veide:p)

Første vellykkede slankekur

Da jeg var 18 tok jeg meg et friår fra skolen, for å jobbe og få råd til å kjøpe bil. Begynte da å jobbe på et bakeriutsalg, og utrolig nok gikk jeg igjennom min første vellykkede slankekur. Levde på kaker, is, baguetter, eggeloff, lightbrus, hvetebakst, you name it. Men var da på en ganske aktiv jobb 8 – 10 timer hver dag og trena også 4-5 timer. Passet på at jeg trena bort absolutt alle kalorier jeg fikk i meg, pluss litt til.

Gikk ned til 70 kg (25 kg ned) på ca 5-6 måneder og underveis fikk jeg meg en liten runde med veldig usunt forhold til mat og trening.  Jeg husker vi skulle på den faste påskemiddagen hos tante, men jeg nektet å bli med, for jeg kunne ikke spise, siden jeg ikke hadde fått trena den dagen. Jeg hyla og gråt, fordi at mamma tvang meg. Det endte med at jeg syklet til tante (her snakker vi 3-4 mil hver vei), så da var det greit. Denne perioden gikk over av seg selv, da jeg nådde målvekten min. Det er vel det man kaller veldig sterk vilje, som tipper litt over. Skremmende fort gjort!

Veien opp igjen

Livet som 70-kg “lett” 18-åring var storveis! Jeg ble populær blant gutta og fikk masse oppmerksomhet, noe jeg aldri hadde fått fra den kanten før. Jeg festet, levde livet og kosa meg. Så møtte jeg en gutt, vi ble sammen, han dumpa meg og vips spiste jeg på meg 15 kilo i løpet av et par måneder. Fort gjort når man spiser 2 liter is hver dag. Sluttet å jobbe og begynte på allmenn påbygning også, så aktiviteten var ikke helt den samme som før. Og trening slutta jeg med, da jeg var, mildt sagt, drittlei etter et halvt år med hardkjør.

Jeg holdt meg rundt 85 kilo en stund, så møtte jeg han jeg er sammen med nå og det berømte kjærstetillegget slo til og jeg endte tilslutt på 100 kg. Før jeg traff han hadde jeg begynt med lavkarbo og gikk litt ned med det, men da vi ble sammen og flyttet sammen (skjedde i løpet av et par måneder) begynte jeg å spise MASSE karbohydrater igjen og spiste fortsatt like mye fett. Ikke så vanskelig å gå opp da!

Så ble jeg gravid. Akkurat som min mor hadde jeg svangerskapsdiabetes (nesten.. lå helt i grenseland), så jeg jobbet veldig hardt, for å ikke legge på meg den første tiden. Etterhvert som fødselen nærmet seg, slapp jeg opp kontrollen og raste opp 18 kilo, alt de siste tre månedene. Jeg gikk ikke ned så mye som et gram etter fødselen. Ungen veide jo 3,5 kg og det og vann osv skulle jo utgjort litt, men jeg var veldig stresset og samlet nok vann som en kamel, så gikk altså ikke ned noe fra den ene dagen til den neste.

Starten på den varige nedgangen

26. Desember 2009 bestemte jeg meg for at jeg måtte ta tak. Jeg hadde da gått ned 4 kilo etter fødselen, uten å jobbe sånn veldig masse for det. Slet med ganske fæl svangerskapsdepresjon i den tiden (mellom oktober og desember), men klarte å la være å trøstespise alt for mye. I romjula begynte jeg med Ketolyse og gikk saaaakte ned 3-4 kg med det. Det funket ikke akkurat på meg, sånn som det gjorde på “alle andre” (kanskje ikke så rart siden jeg spiste ALT FOR MYE?) Ga opp det og gikk over på et strengt Fedon Lindberg-kosthold isteden. Gikk da ned 20 kg tilsammen i løpet av ca et halvt år.

Min reddende engel i midten der. <3

Så stoppet det opp

Så kom virkeligheten og tok meg, igjen. Jeg har alltid vært en som har brukt mat til alt annet enn næring. Trøstespising, stresspising, gledesspising, kjedespising, you name it. Jeg begynte på skolen (sykepleien), jobbet fullt ved siden av skolen, vi kjøpte hus osv. En veldig stressende periode. Kortisolnivået var på topp flere måneder i strekk. Men jeg klarte denne gangen å la være å stresspise! Noe som førte til at jeg ikke gikk opp mer enn 4-5 kg, men til gjengjeld gnuet jeg opp og ned på de 4-5 kg i halvannet år. Ned 5, opp 4, ned 4, opp 5 og så videre. Også begynte jeg som smått i desember i fjor, gikk litt opp i julen og er nå i full gang med nedgangen igjen.

Hva er annerledes denne gangen?

Jeg er utrolig STOLT over at jeg har holdt vekten i to år! Sånn ca holdt vekten ihvertfall.. Som skrevet over her er statistikken helt begredelig. Nesten ingen som har slanket seg klarer å holde vekten etter to år. Jaggu har jeg klart det! Og best av alt. I løpet av disse 18 månedene så prøvde jeg ut veldig mange forskjellige dietter/spisemåter og fant tilslutt ut den perfekte formelen FOR MEG! Jeg VILLE at et ketogent kosthold skulle være MIN retning, for folk raste jo ned med det. Men jeg har lært at det ikke er det rette, for meg.

Perioden jeg hadde som 18-åring hvor jeg ikke kunne spise, med mindre jeg visste jeg kunne trene det vekk, henger nok litt igjen. Jeg vil IKKE dit igjen og mye derfor trenger jeg frihet til å spise en sjokolade, hvis jeg vil det. Jeg må kunne spise pizza, hvis jeg har veldig lyst på det. Ikke hele tiden, men på lørdag kanskje? Som dere ser så skeier jeg ikke ut med god samvittighet, men det er nødvendig for at jeg skal holde meg i vater.

Den berømte klisjeen: endre livsstilen, ikke finne en diett. Det er så sant! Jeg har funnet noe jeg kan leve med hele resten av livet, det kan jeg ikke med et strikt kosthold.

Det andre som gjør at jeg kommer til å gå ned overvekten min og holde meg der nede nå, er at jeg har jobbet meg igjennom saker som tidligere har ødelagt for meg. For nei! Det er ikke “bare til å spise mindre og trene mer” så lenge det ligger mentale blokker der som gjør at man om og om igjen saboterer for seg selv! Ja, du kan finne det livsstilen som er perfekt for deg, spise mindre og trene mer og gå ned i vekt, men jeg kan nesten garantere at du vil gå opp igjen i løpet av et par år. Hvorfor?

Fordi at du behandler symptomene, IKKE sykdommen. (Nå er jo folk veeeeeldig opptatt av at vi feitinger ikke skal få lov til å kalle fedmen vår for en sykdom, så jeg må bare forsikre om at det er ment som en metafor.)

Jeg bruker ikke lenger enhver stressende situasjon til å trøstespise. Ja, det hender fortsatt at jeg gjør det, men ikke hver eneste gang, slik som det var de første 25 årene av livet mitt. Men dette er ikke noe som har kommet av seg selv! Det har vært MYE bevisst mentalt arbeid i løpet av disse to årene. Jeg har lært å snakke til meg selv på en helt annen måte og samarbeider med meg selv isteden for å prøve å ødelegge. En sprekk betyr ikke lenger at hele slankekuren har vært bortkastet, slik som det var før.

Livsstil, ikke diett..Livsstil, ikke diett.. (Vi får si det til vi tror på det selv!)

Ingenting kommer gratis, og ihvertfall ikke endring av mønster du har fulgt i 10-20-30-40 år. Jeg har ikke bevisst brukt to år på 20 kilo, men nå er jeg veldig takknemlig for at det har tatt den tiden. Hadde jeg rast ned 35 kilo i løpet av et halvt år, kan jeg garantere at jeg hadde rast like fort opp igjen og veid langt over 100 kilo nå.

WOW! Detta ble langt. Forventer meg ikke akkurat at noen skal ha lest alt dette.

Dagens trening 20.01

20 jan

Heihå!

LYKKE! I dag er siste dag med kaloriunderskudd.com!

Egentlig så var jeg sliten som fy, da jeg våknet i dag. Kjente adrenalinsinnet dukket opp ved hver minste lille motgang. Ikke finne lommeboka = SMELL alt du klarer i døra. Den type sinne.:p Unnet meg til og med å droppe den periodiske fasten i dag og spiste et knekkebrød før vi dro av gårde, hele familien. Far på jobb, barn i barnehagen og mor på trening.

Tenkte egentlig ta det kjemperolig under treninga, men da resepsjonsdamen lurte på om jeg ville være med på spinningtime, glemte jeg meg bort og sa ja.

Jammen ble jeg glad for at jeg hadde spist litt først, for den timen viste seg å være 55 minutter med STYRKETRÅKK. Vi snakker pulsen rett under terskelen, hele timen igjennom, bortsett fra litt oppvarming og nedtrapping. WOAH!

Men det var deilig og etter timen så måtte jeg bare utnytte at pulsen min var høyt der oppe og tok 35 minutter på ellipsemaskinen også.

God start på helgen.

Nå gleder jeg meg masse til beintrening i morgen! Kjempemasse glede av typen barnslig!

Det er vel ikke helt stuerent her i verden blitt, å trene mer kondis en man trener styrke. Men jeg må ærlig talt si at jeg ikke ser helt problemet.

Jeg har ikke planer om å stille i bodyfitness, jeg har planer om å sykle sykkelritt og stramme opp kroppen min. Jeg ELSKER styrketrening, men elsker kardio like mye. Så hvorfor skal jeg bare trene styrke? Dessuten passer kardio min kropp best, når den skal gi i fra seg fett. Når jeg er ferdig med slankingen blir det nok en liten anelse mer styrke, men enn så lenge så forblir det nok ganske 70/30 kardio/styrke.

Tenke positivt, ja..

19 jan

Jeg har en bestevenn og jeg har en forferdelig værste fiende..

Bestevennen kan “The secret ut og inn”. Tenk positive tanker-få positive ting. Hun har lest alle nevnelige selvhjelpsbøker ut og inn. “Elsk deg selv og hele verden vil følge etter”. “Vær din egen bestevenninne.”, “Gjør gode ting for deg selv.”, “Tenk positivt.”, “Gjør positive ting.”, “Fortell deg selv hvor fantastisk du er.”, “Du ER flott!”, “Du ER verdt det!”.

Fienden har lest de samme bøkene, men driter vel i det!? “Faen så stygg du er!”, “Du klarer ingenting, du!”, “Du kommer ALLTID til å være feit, for du fortjener ikke noe annet, dumme, fæle menneske!”, “Tragisk er du!”, “Hva er det du har oppnådd, liksom? Hæ?”.

Me and myself. (Neida, jeg er ikke schitzofren)

Ja. Virkeligheten kan være hard og brutal, innimellom.

Tenk at man kan være så stygg mot seg selv? Hadde jeg latt noen andre snakke slik til meg? Hadde nok holdt meg langt unna en evt slik person.

Men hva er annerledes denne gangen?

Jeg er også litt flau over at jeg digger Dr. Phil. Men må nok bare si at det er Dr. Phil som har hjulpet meg på vei “denne gangen”. Han har skrevet ei super bok (synes jeg). Den ble gitt ut for ca 10 år siden og heter “The ultimate weight solution – 7 keys to weight loss freedom” Pompøst og klisjefylt, I know.:p

Elsker den store, snåle mannen.:p Kongen over å si det selvsagte.

En av tingene han skriver om i denne boka er “Personal truth”. Vet ikke helt hvordan jeg skal oversette det til Norsk? Personlig sannhet.. Njaaa. Personal truth er det man SIER til segselv. Det man støtt og stadig sier til seg selv og på den måten gjør det til en sannhet. Blir en veldig subjektiv sannhet da..

Min slankehistorie går altså 18 år tilbake i tid. Det er langt mer enn halvparten av livet mitt.. Etter 18 år med mislykket slanking lærer man seg visse ting om seg selv. Ting som kanskje ikke stemmer i utgangspunktet, men ting som stemmer fordi at man har sagt det et  x-antall ganger. Jeg har ikke TALL på hvor mange mandager jeg har “startet på nytt”. “Denne gangen skal jeg klare det!”, forteller jeg meg selv. Klarer meg fint igjennom dagen, så kommer kvelden. Og HVER kveld dukker samme tanke opp.

Min sannhet lyder som følger: “Du har prøvd å klare å gå ned i vekt så lenge, men du klarer det jo ALDRI! Hvorfor skal du klare det denne gangen?? Det er jo ingen verdens ting som er annerledes nå?”

Koselig, ikke sant? Er nok akkurat dette jeg ville sagt til ei venninne jeg skulle motivere. Eller ikke.

Det er kanskje derfor det er så sykt irriterende og vondt å se folk snakke om “oss feitinger” som late, kunnskapsløse, dumme mennesker? Mange av oss hører det fra oss selv hver dag. Og det er vel ikke akkurat noe vi ser på som vår egne beste egenskap? Nedtrykking av seg selv liksom. Ikke akkurat sjarmerende. Og det er ikke noe mer sjarmerende med nedtrykking av andre, på den måten..

Det er akkurat som om tankene mine er to radio-kanaler

“HAHA, hvorfor skal du klare det denne gangen??”-kanalen
“Nå skal jeg gjøre sånn og sånn og gå ned i vekt!”-kanalen

Lyden på den øverste mutes og overdøves av viljestyrken og det friske motet, men den ligger der hele tiden også brått trykker noen på un-muteknappen også er den der. MYE høyere og mye sterkere enn “Åh, nå er jeg så motivert” kanalen. Og den vinner alltid.. Og sluker motivasjonen og viljestyrken som om det skulle vært.. Noe som er veldig enkelt å sluke. Spesielt kommer den på kvelden, når jeg ligger i sengen og tenker over livet.

Da kan noen kanskje tenke.. “Er det ikke bare til å overse denne personlige sannheten da?” Joa. For noen er det sikkert ikke det. Men den forsvinner jo ikke, med mindre man arbeider med den? Den må rett og slett bearbeides og BORT. Permanent bort liksom. Holder ikke bare stenge den av, for den vil komme tilbake.

Det er så mange som slenger i gang med slanking og lykkes, men hvorfor går mesteparten opp igjen? Det er mye fordi at det fokuseres for mye på mat og trening og IKKE på det som har gjort dem overvektige.. For det er ikke BARE mat og inaktivitet som gjør at man legger på seg, som regel. DA hadde det “bare vært til å spise mindre og trene mer” som noen liker å gnu på om og om igjen. Det ligger som regel noe bak! En grunn til at man bruker mat til alt annet enn næring, som den jo da egentlig er til for. En grunn til at en har all mulig kunnskap men “velger” å ikke bruke den. En grunn til at man, utad, har alle forutsetninger for å lykkes, men feiler.

Det er tankemønster som må endres, vaner som må byttes ut med andre, vonde tanker som må arbeides bort, personlige sannheter som må ut av systemet.

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om dette fremover, men det må taes sånn litt og litt. Er alt for mye til å skrives i et innlegg..

Det første man bør gjøre når en skal i gang med å endre livsstilen/gå ned i vekt er å (sammen med å skaffe seg kunnskap om mat og trening osv selvfølgelig) identifisere denne personlige sannheten. Hva sier du til deg selv, EGENTLIG? Når du er alene og fiendens tanker kommer frem og overdøver entusiasmen og viljestyrken? Det MÅ ikke være vonde, selvforaktende, tanker, men hjelper de deg ikke til å være det beste du kan være, så er de ikke noe å samle på heller..

Så gjør vi oss klar for 24-timersfaste.

18 jan

Nå er det snart dags for siste måltid før jeg skal faste i de berømte 24 timene. Både gleder og gruer meg. Var jo godt i gang med dette før jul, men etter har det ikke blitt noe av. Tiden mellom 19.30 i kveld og 19.30 i morgen er perfekt, så da tar vi det da.

Tenkte jeg skulle bøtte innpå med en tank av detox te og ellers sitte og meditere meg frem til min indre, slanke selv.

Neida.. Jeg skal nok drikke te, sove leeeenge og se på ca 14.000 Biggest loser episoder.

I HEART Biggest loser!

Jeg liker Eat-stop-eat fordi:

  • Jeg får deilig energi etter ca 18 timer.
  • Jeg føler jeg kommer i kontakt med meg selv.
  • Det er så syyyyykt godt med mat etter 24-timer uten.
  • Jeg føler at jeg blir friskere og renere.
  • Det gir et lite boost i vektnedgangen.

Om alt dette jeg føler stemmer, vet jeg ikke, men lenge leve placeboeffekten!?

NB! Anbefaler IKKE folk gå i gang med denne slags metoder uten å ha lest GODT om det først. Dette er ikke en vidunderkur, ikke noe man bør gå i gang med hvis man er utsatt for spiseforstyrrelser osv.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 27 andre følgere