Arkiv | Litt psykologi RSS feed for this section

Progress.

9 mar

Hei dere!

Nå har jeg jobbet med å kartlegge spisemønsteret mitt i et par uker. Jeg bruker en app hvor jeg legger inn hva jeg har spist, sammen med hvordan jeg har det. For eksempel om jeg er trist/engstelig/sint. Fører også inn hvor jeg er når jeg spiser og om jeg spiser alene eventuelt hvem jeg spiser sammen med.. Samtidig har jeg kuttet ut alt som heter diett og spist det jeg har hatt lyst på.

Det er ikke lett å omstille seg fra å hele tiden tenke: “Hva skal jeg spise, som jeg egentlig ikke har lyst på, men som jeg kan spise fordi at det er “sunt”" til “Hva vil jeg spise?” Eller “Hva har jeg lyst på?” Jeg vil jo som regel spise noe som er helt all right sunt. Er veldig glad i egg, frukt, grønnsaksretter, fisk, speltlompe-everything osv. Hadde ikke spist sjokolade hele dagen lang, om jeg fikk lov til det. Vil jo gjerne at kroppen skal føle seg bra også. Den føles ikke bra om jeg spiser for mye korn eller for mye sukker. Etterhvert bør jeg sikkert begynne å tenke litt mer på hva jeg også burde spise, men det er en stund til jeg er der enda. Et steg av gangen.

Det å faktisk kunne spise pølser og hjemmelaget potetstappe på en fredagskveld, fordi at jeg VIL, uten å føle at kroppen råtner innvending, det er ganske deilig. Befriende, vil jeg si. Men det tar så klart tid før dette kan skje, uten at en viss dårlig samvittighet gnager i magen.

freedom

Friheit..

Det å kunne spise det jeg vil gjør også at jeg klarer å ha et litt mer fornuftig forhold, også når det gjelder å spise etter kroppens mønster, ikke etter en plan. Er jeg sulten så spiser jeg, er jeg ikke sulten så spiser jeg ikke. Noen dager blir det for lite mat, noen ganger blir det for mye. Noen dager spiser jeg BARE tull og noen dager ikke noe tull. Det går opp i opp. Er det kanskje slik “normale” mennesker spiser?

Har ikke hatt noen sinnsyke spisekick disse ukene, men det har nok ikke noe med kartleggingen å gjøre. Har hatt to episoder hvor jeg har mistet hodet litt og trykka inn, men ikke i den graden som jeg kan, hvis jeg er skikkelig stressa. Det er fortsatt sukker det går i. Det kan jeg ikke ha i huset, om jeg skal ligge unna. Er det der, så spiser jeg det, selv om jeg ikke føler meg veldig stressa. Er ikke så ofte vi har det her, men de to andre jeg har i hus må få lov til å spise litt smågodt på en fredagskveld, synes jeg. Så det er nok noe jeg bare må vende meg til. Kall det gjerne eksponeringsterapi.

Forventer meg ikke å klare meg hele tiden. Det vil komme sprekker, det vil komme dårlige perioder, men det betyr ikke at jeg ikke vil klare meg tilslutt. To uker uten er en start.

Ha også endelig fått boka jeg ble anbefalt av nydelige Silje etter det forrige innlegget.

2013-03-07 19.44.04

Får vel begynne å titte litt i den.

Ordner seg dette. Må bare nyte og gjøre det beste ut av prosessen.

Forstyrret.

24 feb
Dette innlegget har jeg grunnet på lenge. Ikke fordi at det er så vanskelig å skrive, men fordi at jeg rett og slett ikke har turt å innrømme for meg selv at jeg har dette problemet. Men det er vel noe som heter at det første skrittet i å løse problemene sine er å innrømme at man har dem? Så here goes..
Jeg er spiseforstyrret. Ja, det er jeg. Jeg er den heldige innehaver av spiseforstyrrelsen Binge eating desorder/overspising.

Symptomer:
  • Man spiser raskere enn normalt CHECK
  • Man spiser slik at man er ubehagelig mett CHECK
  • Man spiser store mengder uten å være fysisk sulten CHECK
  • Man spiser store mengder mat i løpet av dagen uten planlagte måltider CHECK
  • Man spiser alene fordi man føler seg brydd over hvor mye man spiser, føler skyld/ vemmelse eller blir deprimert etter overspising CHECK

binge-eating-disorder1 (1)

En illustrasjon, men er som å se meg.

Jeg har alltid hatt et vanskelig forhold til mat. Jeg har brukt det til trøst, så lenge jeg kan huske. Tenker tilbake fra jeg var under 7-8 år, at jeg ble mobbet ganske stygt på skolen av noen eldre gutter, også gikk jeg hjem og smurte meg 5-6 loffeskiver med Nugatti og smør. Sweet relief. Da jeg var rundt 19 gikk jeg for første gang ned til “normalvekt”, ble der i et halvt års tid, ble dumpet, spiste en tolitersboks med is, hver dag, i to-tre uker. Og fortsatte til jeg hadde gått opp hvert eneste gram jeg hadde kjempet meg ned. Det tok ikke lange tiden heller.

Sukkeret.. Min beste venn, i en ellers så trist verden.

Men det er først nå det siste året, etter at jeg virkelig har fått kjenne hva psykisk stress er, at spiseforstyrrelsen virkelig har vist sitt stygge ansikt. Først nå i livet har jeg opplevd å være så psykisk stressa, at jeg har kjent det bruse igjennom kroppen. Jeg havnet midt oppi en forferdelig uoversiktlig og vanskelig situasjon i sommer og hadde en virkelig ukontrollert overspisings-periode fra slutten av August til omtrent nyttår. På merkelig vis klarte jeg å ikke gå opp så veldig mye. Bare ca 10 kilo. Den vanskelige situasjonen har roet seg gradvis etter nyttår, men er langt i fra borte. Innimellom blusser stresset opp og da får jeg slike perioder hvor jeg bare er helt ute av kontroll.

Det er nok ikke lett å se for seg hvor mye jeg klarer å spise. Sukker er mitt drug of choice og jeg kan trykke ned både 1000 og 2000 kalorier verdt sukker, i løpet av få timer. Kanskje til og med mer.. Samtidig prøver jeg å spise “normalt”, sånn at jeg ikke skal ha så lyst på sukkeret. Og da normalt + alt sukkeret. Det blir endel næring i løpet av en uke.. Ikke vanskelig å legge på seg både en og to kilo på få dager. Ja, da snakker vi fett også vann i tillegg.

“Kvalmt” tenker noen. “Svakt” tenker noen. “Dumt” tenker mange. “Bare ta og skjerp deg!”, tenker omtrent alle. Og det er derfor det er så vanskelig å faktisk uttale dette. Til og med jeg sier til meg selv at: “Nå må du fader i meg ta og skjerpe deg! Vil du virkelig bli ENDA feitere?” I disse periodene føler jeg meg konstant dårlig. Ser uklart. Blir kvalm. Uvel. Sover ekstremt dårlig. Huden blir helt jævlig. Jeg blir veldig dehydrert, for karbohydratene binder jo opp vann i kroppen. Men uansett hvor dårlig jeg føler meg, så klarer jeg ikke å stoppe. Klarer ikke skjerpe meg, når dette står på som verst.

Så klart jeg ikke vil legge på meg. Så klart jeg ikke vil føle meg dårlig. Dum er jeg ihvertfall ikke. Jeg mister bare all kontroll. Det er nesten som at jeg mister bevisstheten. Og det er ikke lett å innrømme det! Hverken for dere eller for meg selv. Jeg er en sterk person som takler det meste, på strak arm. I steden for å være “svak”, så er jeg tjukk. Enkelt sagt. Sukkeret hjelper meg igjennom dårlige perioder, selv om det egentlig ikke gjør noe for meg. Men resultatet av alt jeg har vært igjennom, er denne fatsuiten jeg tråkker rundt med. Nei, alle som har hatt det vanskelig takler det ikke på den måten, men sånn er jeg.

Det er ikke lett å innrømme noe sånt, i det samfunnet vi lever i, hvor eksperter, hobbyeksperter og andre besserwissere stadig uttaler en ganske stygg forakt, for oss svake, feite mennesker, som helt mangler selvkontroll. “Åh, ja. Fint å ha noe å skylde på for at man ikke har noe selvkontroll”, tenker nok endel. Jeg er ikke flau, men jeg vet at det finnes så mange ignorante mennesker der ute, som overhodet ikke gidder å sette seg inn i dette. For mange vil jeg nok være hun feite som så klart ikke har noe viljestyrke, og som endelig har funnet på en bedre unnskyldning, for å lette sin egen dårlige samvittighet. Men men. Hvem sitt problem er det, egentlig?

I ei uke nå har jeg hatt en veldig dårlig periode igjen. Jeg har sagt hver dag at “I morgen.. I morgen skal jeg være flink.” Men morgendagen kommer og kontrollen er fortsatt ikke tilstede, uroen på innsiden gnager og “flinkheten” glimrer med sitt fravær. Jeg vet det egentlig, at før jeg faktisk kjenner at innsiden roer seg, så kan jeg overbevise meg selv at jeg skal være flink så mye jeg vil. Det har ikke noen virkning.

Det startet forrige fredag og først i går kjente jeg at jeg var litt roligere, og da vet jeg at i dag kan jeg prøve meg igjen. I dag kan jeg nok få en god dag. Og jeg må si jeg gleder meg, for det er ikke kult å ha det sånn. En salig blanding av dårlig samvittighet, skyldfølelse, følelse av udugelighet, fysisk ubehag og ikke minst et psykisk kjør. Sukkeret hjelper jo ikke noe annet enn akkurat der og da, fordi at det, akkurat idet det blir fortært, tar tankene vekk fra alt annet. Det er ikke gøy å føle at man ikke kan kontrollere seg selv.

Men nå har jeg ihvertfall sagt det. Og først NÅ vet jeg hvor jeg skal lete etter svarene jeg har gnåla om i flere måneder her. Hvordan finne verktøyene til å holde den ukontrollerte spisingen i sjakk. Trenger ikke lete desperat etter primært stressmestrings-teknikker, selv om så klart det er å takle stresset på en annen måte jeg må lære meg. Har ihvertfall et sted jeg kan begynne å lete nå. Har hele livet leta etter en diett jeg kan leve med, men det er jo ikke det som er problemet mitt. Jeg vet hva som skal til, men overspisingen ødelegger for meg hver gang..

Litt skummelt, veldig langt, men ganske greit.

Stikkord: ,

Vinglepetter.

13 nov

Hei!

Hvordan går det med dere som fortsatt titter innom denne ganske så halvdaue bloggen?

Her går det OK. Ikke noe bedre, ikke noe verre.

image

Emofjortis og ikke en happy camper..

Jeg sliter veldig med å finne min vei. Jeg vet hva jeg må gjøre, hvordan jeg skal gjøre det (bare jeg velger en vei da), men jeg klarer ikke utføre det. Det bunner mest i ekstremt emosjonelt stress. Fysisk stress også, men det er litt enklere å takle. Jeg har all verdens gode intensjoner. Spiser kjempebra til måltidene også trykker jeg inn type 1000 kalorier verdt TULL, som da ødelegger alt. Det døyver stresset, men.. Gjør jo ikke noe godt i lengden.


Så sant, på flere måter.

Jeg er egentlig heldig. Alt funker på meg, bare jeg gjør det og bare jeg inntar færre kalorier enn jeg brenner ut. Det føles bedre med lavkarbo enn høykarbo. Hvordan det føles må jo også spille inn. Spiser jeg havregrøt til frokost er jeg sulten som en ulv resten av dagen. Spiser jeg egg til frokost og havregrøt til kvelds holder jeg meg mett og fin. Jeg har prøvd det meste og gjør jeg det som jeg skal, så funker det. Men jeg sliter med å finne ut hva jeg vil. Det er jo så mye å velge mellom! Noe helt uaktuelt og noe aktuelt.

Streng/ketogen lavkarbo: ikke aktuelt
Moderat lavkarbo: OK
Høykarbo: ikke aktuelt
Periodisk faste: OK
Ikke periodisk faste: OK
24-timersfaste: ikke nå.
PSMF: Ikke aktuelt
Typisk fitnesskosthold: (mye proteiner, trege karbohydrater osv): Det jeg helst ville holdt meg til.
Biorytmisk diett (Proteiner og fett på dagen, mindre og mindre fett ut over dagen også bare karbohydrater til sist): OK, men kanskje litt mye å tenke på akkurat nå.
Lavkalori under 1200 kalorier: ikke aktuelt.
Pulverkur ala Noka: OK (Litt selvmotstigene mellom de to siste her.)

Det ser jo ut til at jeg vet selv hva jeg vil, men jeg må nok tenke litt på det likevel.

Endel av løsningen ligger i trening. Trener jeg er det lettere å holde seg på banen. Etter en høst med praksis og full jobb ved siden av, har treningen blitt nedprioritert. Det har bare måttet bli sånn. De få timene jeg har hatt fri har jeg måttet sove. Skal ta meg tid frem mot jul nå, for januar er jo en stor studielånsutbetalingsmåned. Kanskje holde meg til 3-4 jobbvakter i uka. Prøve på det ihvertfall.

Er ikke så lett å si nei, bestandig, men av og til må man prioritere litt forbi den økonomiske fornuften.. Å investere i helsa lønner seg kanskje i lengden?

Stikkord: ,

Jeg blir veldig trist.

27 sept

Det er mye som gjør meg trist, spesielt angående saker og ting som står i media om dagen.

De fleste har vel fått med seg Kari Jaquesson sitt angrep på Jørgen Foss, talsmann for landsforeningen for overvektige?

Jaquesson har jeg aldri hatt noe særlig til overs for. Ikke fordi at det hun mener er feil, men fordi at jeg synes hun er svært respektløs i sin måte å legge frem ting på. For meg virker det ikke som at hun vil hjelpe. Det ser mer ut som at hun bare vil skrike ut meningen sin og leve godt på heiaropene, rosen og støtten hun får av folk landet rundt. Støttespillerene strømmer jo på, etter at hun har vært ute og slurva med sleiva. Alle er de eksperter på overvekt, “ENDELIG tør noen si det alle tenker høyt”. Kari vil at alle vi FEITE LATSEKKER skal lette på ræva, kjøpe seg en utgave av Video vitamin, sammen med et par rosa leggvarmere og hoppe og sprette på stuegulvet. Sånn fikser vi alle år og liv med overvekt på 1-2-3.

Foss sine ytringer har jeg heller aldri hatt helt sansen for. Han ser ut til å fraskrive seg det meste av ansvar for sin overvekt og det synes jeg er trist og feil.

Men det som gjør meg mest trist, og egentlig litt deprimert, er faktisk kommentarer og meninger som kommer frem i kommentarfelt og lignende, i kjølvannet av slike utspill. Meninger som tydeligvis type 80% av befolkningen går rundt med.

Feite er dumme. Feite vet ikke hva sunn mat er. Feite sitter bare på ræva. Feite er late. Det er jo bare til å lette på ræva! Det er jo bare til å lære seg hva sunn mat er! Det er jo bare til ditt, det er jo bare til datt. Ta ansvar! Slutt å skylde på andre! Det er lett å gå ned i vekt. Spis mindre, tren mer.

Det er ikke bare Kari som oppfordrer til kamp. Også Fitnessbloggen legger ut statuser og artikler på Facebook om overvekt og spør “HVA MENER DU”. Og akkurat som de blir oppfordret til, spyr treningsfriskusene gladelig ut meningene og ekspertisen sin om hvordan vi feite folk skal fikse problemet. Ta ansvar, tjukkaser! Lett på ræva og spis mindre.

Jeg får lyst til å slå meg selv hardt i huet med en stein og slippe å gå rundt som en del av menneskeheten, for å være helt ærlig. Er det virkelig det folk tenker når de ser meg? At jeg er dum? At jeg er lat? At jeg er uten evne til å ta ansvar for min vekt? At jeg fraskriver meg ansvar? At jeg rett og slett har litt tungt for å ta til meg allmenn viten? At jeg er en dårlig mor og et dårlig forbilde for den lille jenta mi, fordi at jeg er tjukk?

Ja, det er mye jeg undrer meg over, når det stormer i media på denne måten.

Jeg stiller meg et par spørsmål.

Ta dette med at alle vi tjukkaser er dumme og ikke vet forskjellen på sunn og usunn mat.. Jeg har klart å gå ned 27 kilo. To ganger faktisk. Var dette da bare i en periode jeg hadde et snev av intelligens? Nå klarer jeg ikke gå ned. Har jeg da mistet hjerneceller? 27 år er vel litt tidlig for sånn generell kognitiv svikt? Hvis jeg er så dum at jeg ikke skjønner at f.eks kyllingfilet er sunt, mens potetgull ikke er så lurt å bruke som hovednæringsmiddel, hvordan klarer jeg meg da egentlig i hverdagen?

Hvis det bare er til ditt og bare er til datt, hvorfor gjør jeg det ikke da? Jeg har jo klart det to ganger før, hvorfor klarer jeg ikke nå? Er det den kognitive svikten? Slo jeg meg kanskje veldig hardt i hodet, når jeg tryna på sykkel for et år siden?

Alle tjukkaser sitter på ræva. Jeg trener 2-3 dager i uka og har to ganske aktive jobber.. Ikke spiser jeg nevneverdig mye potetgull eller nøkkelhullsmerket Grandiosa heller.. Altså kan jeg ikke være tjukk?

Tjukke jenter bør ikke få barn, for de vet jo ikke hva sunn mat er, sitter på ræva døgnet rundt, er dårlige forbilder –> altså dømmer de barna til et liv i samme elendighet. Hvorfor er både min datter og min kjæreste slanke da? Det må være en slags magisk greie som bare skjer? Det ironiske der er jo at min tynne kjæreste eter som en dass, mens jeg prøver å sørge for et sunt kosthold i husholdningen. Men forskjellen på dem og meg er at de ikke trykker inn mat, når ingen ser. Ja, det er dritt jeg trykker inn. Det er sukker. Fordi at det stilner min innvendige uro.

Ærlig talt og vet du hva? Min jente er HELDIG som har meg som mor. Og vet du hvorfor? Ikke fordi at jeg sørger for at hun er aktiv, normalvektig og får i seg tranfiskene sine. Men fordi at jeg lærer henne alt jeg kan om forståelse, godhet og RESPEKT for alle andre mennesker. Noe mange hobbyeksperter på fedme og tjukkaser trenger mer enn et lite kurs i. Jeg er ikke bekymret over om hun eventuelt kommer til å veie 10 kilo for mye om noen år.. Det som bekymrer meg er at hun skal bli en mobber, at hun skal legge seg mer i andre sine saker enn hun passer på seg selv, at hun skal bli en bedreviter som spyr ut meninger og forordninger til alle og en hver. DET hadde vært tristere enn et par ekstra kilo på rumpa, synes nå jeg.

Altså, jeg ser greia med at mange overvektige ikke tar ansvar for sin overvekt. Jeg tar det fulle og hele ansvaret. Det er det JEG spiser som holder meg tjukk. Det er at JEG ikke takler stress og tyr til mat, som gjør at jeg er overvektig. Jeg har 100% ansvar for at jeg er tjukk, det har jeg alltid forholdt meg til. Men som dere ser.. Å se ansvaret betyr ikke at man VIPS blir tynn på magisk vis. Jeg ser at mange overvektige skylder på alt annet. Det er insulinresistens, det er dårlige råd fra myndighetene, det er stoffskifte, det er staten, det er heksekunst, det er manglende forbrenning og gud vet hva.. Mye er sikkert sant, men litt ansvar må man kunne ta selv. Og noe ansvar MÅ man ta selv, om man skal klare å få løst problemet en gang.. Man blir ALDRI slank om man skylder på alt og alle andre. Det finnes ingen magisk pille for det.

Men det får være opp til andre å holde styr på sine egne unnskyldninger og grunner til det de gjør med sine liv og kropper. Jeg har mer enn nok med mine problemer, selvom jeg så klart kan bli frustrert over folk som ikke ser ut til å ville se sin egen rolle i det at de faktisk ble overvektig en gang.

Men hvem er det som har ansvar for at folk er fordomsfulle, stygge i kjeften og kan og vet løsningen på alt, uten å engang ha vært i situasjonen selv, da?

Det er et ganske mer eksistensielt spørsmål enn alt dette andre tullet folk nå mener og synser om på forum og nettsider landet over, synes jeg..

PS: jeg er veldig glad i Fedon Lindberg jeg.. Hans meninger er verdt å sjekke ut, tycker jäg.

Stikkord: , , , , , , , , , , ,

Frøken stress sier hei!

28 aug

Eh.. Ja. Hei!:)

Hvor skal jeg begynne da? Må bare innrømme at jeg har hatt et lite opphold (les: svær sprekk) fra dietten i noen dager nå.. Grunn: ny skummel situasjon=psykisk stress=trøstespising.

Jeg har alltid sett på meg selv som en ganske avbalansert type. Jeg kan sjonglere trettitusen ting på en gang, uten å miste hodet. Jobb, barn, skole, hus, familie, trening, chop, chop.

Pust dypt, alt ordner seg om man tar en ting av gangen.

Men i går gikk det opp et lys for meg. Jeg takler det jo så “bra” fordi at jeg alltid spiser bort stresset. Tror nesten vi kan si uten unntak. Jeg er stresset, trøkker i meg sjokolade, kake, godterier, hva som helst, bare det har hovedingrediens: sukker, og vips ordner alt seg så fint..

 

…

 

I går, etter å ha vært første gang på min nye praksisplass, spiste jeg altså en hel pose med stratos boblemix. Eller. Delte LITT med kjæresten da, men det var minimalt.

En proteinshake gjør liksom ikke samme susen.

 

Det tok sin tid, men jeg skjønte det tilslutt. Jeg er ikke ikke-stressa, jeg er rusa på sukker.

I denne praksisen i psykisk helsearbeid har jeg vært så heldig og så uheldig at jeg har blitt plassert på et sted hvor jeg stadig får slengt i trynet hvor jævlig verden er blitt. (Eller kanskje alltid har vært?) Ting man ellers har greit på avstand og nesten ikke engang orker å se for seg, er daglig kost, der jeg skal tilbringe de neste ni ukene.

Jeg kjenner at det stresser meg utrolig, samtidig som jeg tror det kommer til å lære meg utrolig mye. Spesielt om meg selv.. Jeg kjenner jeg er glad jeg er ei gammal kjerring, til sykepleierstudent å være.. Tror ikke jeg hadde taklet alt denne forferdeligheten som 19-åring.

Men tilbake til min egen psykiske helse.. Nå som jeg vet det, hva kan jeg da gjøre med det? Jeg aner virkelig ikke. Stressmestring er noe jeg ikke får taket på. Jeg aner ikke hvor jeg skal starte. Jeg har aldri gjort det.. Min stressmestring har alltid vært sukker. Det har gjort/holdt meg overvektig, men det har også holdt meg rolig når det stormer. Ingenting er som å drukne uroen i en pose med sukker.

Please help me..

 

Hvordan går jeg fra dette:

Til dette:

på 1-2-3?

Ps: alle bilder er stjålet fra google.

Aner jeg en liten gnist? Og litt markløftprat.

7 aug

Tror kanskje jeg begynner å kjenne sånn litt livsglede igjen. Ikke helt sikker, men kanskje.. Kortisolnivåene er fortsatt ganske heavy. Men jeg har pustet mer med magen disse dagene, hørt på beroligende musikk, prøvd å ligge leeeenge og puste og prøve å roe ned. Kjenner det funker litt, faktisk. Er ikke sånn konstant stressa, men det skal ikke så mye til før jeg kjenner hele kroppen flyr tilbake til stressmodus igjen.

(Bilde stjålet fra pFitblog.com. Vel verdt å sjekke ut.)

Keep..in..mind.

Gleder meg til å trene i morgen da. Men treningen avhenger av at jeg klarer å dra meg opp av sengen. Føler jeg kan sove hur lenge som helst om dagen. Er egentlig litt bekymret for et flåttbitt jeg fikk her for noen uker siden. Tenk om det er den som tuller med formen min? SKUMMELT! Får vel bare se om det varer og eventuelt ringe legen om det ikke blir noe bedre. Har jo ikke fått denne berømte røde ringen, men det er tross alt ikke alle som får den, så jeg er ikke helt nedroet av det.

Jeg har forresten reoppdaget markløft. Synes det er kjempemoro nå! Leste på bloggen til Silje Mariela om at man bør bygge opp under vektskivene, om man bruker lette vekter. Opp til 20 kg’s vektskiver. Dette for å få det rette spennet i ryggen. Det har jeg prøvd og damn, plutselig gikk jo 40 og 45 kilo opp, lett som ingenting. Ikke at det er så himla imponerende, men før det pusla jeg rundt på 30 kg og syntes det var mye tyngre. Kunne løfta mer enn 45 også, men følte jeg måtte ta det litt med ro. Stoler ikke helt på korsryggen min.

Jajja! Håper jeg har noe litt mer ensidig positivt å melde om snart. Begynner å bli litt lei av eget tull nå.

Stikkord: , , ,

Kvelden før det smeller!

7 jul

Et siste syndefullt måltid.

image

Sushi in my <3.

Dette skal nytes, for det blir en stund til neste gang.

Nå er jeg utrolig klar til å sette i gang med disse 12 ukene! Om ca fire timer skrur jeg på strenge-knappen. Det blir deilig å komme i gang. Det føles nemlig ikke bra å leve sånn som jeg har gjort de siste månedene. Stadig dårlig samvittighet, dårlig form, dårlig selvverd, viten om at man kan så mye bedre, at man fortjener så mye bedre, at man burde og at man egentlig MÅ.. Og samtidig ikke klare å styre seg. Det er ikke morsomt, ikke oppbyggende, ikke fint og ikke holdbart! Ti skritt frem og syv tilbake..

Jeg trodde jeg hadde kontroll denne gangen, men der tok jeg grundig feil. Må vel bare innse at dette er et livslangt prosjekt.. Noe som må fokuseres på og jobbes med hele resten av livet mitt. 

Kjedelig, men so true!

(Minn meg på dette, neste gang jeg tror jeg bare kan la alt fare?!)

Anyways. I’ll be back med regler for den kommende uken, senere i dag, når jeg er på plass på nattevakt.

Tror forresten jeg kunne likt nattevaktlivet, om jeg var singel og barnløs. Jobbe og tjene masse penger på natten, sove noen timer og ligge i senga og se på serier hele dagen, før det er dags for jobb igjen?! What’s not to like?

Ha en fin lørdagskveld, alle!

Kartlegging av spisegrunner.

6 jul

I dag, to dager før BLAB-prosjektet starter, har jeg skrevet ned alt jeg har spist og i parantes bak skrevet grunnen til at jeg spiste.

Grunnene ser ut som følger: 

(Det var ikke fulle måltider hver gang altså.. Ei pære her, noen seigmenn der osv.)

Altså, ikke en eneste gang har jeg spist fordi at jeg faktisk var sulten.

Og det er vel nettopp det som er hovedproblemet mitt, akkurat når det gjelder mat. Jeg spiser for alt annet enn å nære kroppen. Spiser kun for å nære en gnaging som foregår andre steder enn i magen.

Hæ? Går det an det, æ?

Gleder meg innmari til prosjektstart på søndag! Det er nok å jobbe med her! Og tid til å tenke og fundere over saker og ting, det har jeg nok av.. Har nemlig tre våkne nattevakter fremfor meg, denne helgen.

Ha en fin en!:)

Om å ta seg i nakkeskinnet + dagens trening.

11 jun

Jeg er veldig lite fan av tøff “kjærlighet”, “Train hard or go home”, “Kom deg på trening og spis riktig, di feite ku.” Alt eller ingenting! Sånne trivelige tvangsmotiverings fremgangsmåter.. Det er ikke sånt som motiverer meg, og ingen må tro at jeg blir kjempe gira av å høre at “det er jo bare er til å skjerpe seg.” Det er det minst konstruktive jeg hører!

Men av og til må til og med jeg snakke litt hardt til meg selv. Nå er en slik tid. Nå har jeg kavet rundt og ikke fått det til i over seks uker, så nå er det nok. Jeg har vist forståelse. Plutselig 200% omveltning i hverdagslivet, fra 100% sykemeldt til full jobb og skole osv. Jeg blir stressa. Mister kontroll. Helt OK, men det får være grenser for hvor lenge dette skal vare.

Jeg snakket ganske hardt til meg selv i går kveld og i dag er rett og slett ikke feiling noe alternativ. Nok er nok! Maten er på stell, trening er på stell. Sånn er det. Ferdig snakka.

Jeg har et mål for 2012. Det målet er 79 kg. Og dit skal jeg i løpet av sommeren/høsten. På vinteren er det vanskeligere å gå ned i vekt og da har jeg heller lyst til å fokusere på andre ting, så nå er tiden! Det er jo bare 9 kg. Det klarer jeg! Det er en grei form på kroppen under alt det fettet.

Jada.. Vi reiser på ferie, på fredag, men hallo. Jeg skal jo til middelhavskostens vugge, Hellas. Dessuten er det treningsrom på hotellet. Standarden der er sikkert ikke super, men trenes skal det!

Det er på tide å stå opp, for meg selv!

Forrige uke ble det bare 2 økter av Built like a badass, men denne uken har jeg bare tid til tre styrkeøkter, så da droppet jeg den tredje dagen i uke 6 og gikk over på uke 7 isteden.

Den økta så slik ut:

Hadde god energi i dag! Klarte ikke en eneste snill push-up i red corden, men klarte jo 4 flere negative push-ups enn sist. Økte på curls og tricep extentions, og. Hurra. Tok tabata på romaskin for første gang. Morsomt.

Neste økt er ei beinøkt, men den må jeg nok vente til onsdag med, for jeg er så støl i beina at jeg ikke klarer å gå ned ei trapp engang, i dag! Du vet, sånn herlig støl at kneet låser seg, så man nesten stuper fremover. Heia utfall med frembeinet på bosuball! Får bli noe kardio etter skolen i morgen.

Nå bærer det på jobb! Ha en fin kveld.

Under overflaten.

19 mai

Hei!

Titter frem fra under overflaten, for denne jenta er bare millimeter unna å drukne fullstendig. Det hjalp ikke å tilstå her på bloggen. Sukkeret har rett og slett et fullstendig grep på meg.

Bevisstheten min sier: SLUTT! For det burde være så enkelt, burde det ikke? Et par sannhetens ord.. noen spark i ræva.. se på et par motiverende bilder.. Stille meg selv tusen gode spørsmål og ha tusen enda bedre svar..

Du vil vel bli slank? Du vil vel ikke gå opp alt du har jobbet så hardt for å gå ned? Du vil vel ikke føle deg dårlig? Du vil vel ikke bruke drit mye penger på sånt tull?

Man kan jo ikke holde på sånn.. Man kan ikke basere 50% av kostholdet sitt på sukker. Jeg vet det. Jeg kan teorien. Jeg innser normene. Fornuften er ikke vekk. Jeg er ikke dum.. Eller grådig. Jeg er ikke en lat, fet, drittsekk uten impulskontroll.. Men den bevisstheten jeg har, slår seg greit av, når jeg setter kursen mot sukkerskuffen. Kall det gjerne en blackout. Jeg trykker inn. Kaker, godterier, dritt og møkk. Ikke nok til at jeg blir kvalm, bare nok og hyppig nok til at jeg går rundt i en dårlig, slækk døs, hele dagen lang.

Det føles ikke bra, men jeg klarer rett og slett ikke få kontroll på det. Så da må det hardere skyts til.. Jeg vet at jeg må gjøre noe og egentlig går det litt i mot prinsippene mine å behandle symptomene isteden for “sykdommen”. Men å være rusa på sukker dagen lang er heller ikke noe som gjør meg hverken fornøyd, stolt eller glad. Det er jo ikke bare fysisk dette. Det er noe inni meg som jeg prøver å trøste.. Noe jeg prøver å roe ned. Det føles rolig i det sekundet sukkeret er på tunga. Et sekunds frihet. Et øyeblikks fred.

Den nye, krevende situasjonen. Kravene fra jobb, fra skole, fra familie, fra hus. Dette skjer hver gang det forekommer store omveltninger i livet mitt. Jeg takler ikke stress særlig bra. På en måte er det få som takler stress bedre enn meg, men på andre måter kunne jeg ikke taklet det dårligere. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å fikse det.. Altså permanent.. Det må jeg rett og slett finne ut fremover.

Planen er å gå inn i en skikkelig ketose. Ketose er deilig. Behagelig. Sug forsvinner. Sult forsvinner. Man får et likegyldig forhold til mat. Alt er fint, behagelig, enkelt. Helt til man blir lei. Men jeg har ikke planer om å holde på så lenge. Bare i noen uker.. Bare for å nullstille systemet litt.. Så er det tilbake til det “vanlige” moderate lavkarbokostholdet. Der jeg ønsker å være, for alltid.. Jeg blir ikke noe flinkere til å mestre stressende livsomveltninger, men jeg får i det minste tenkt klart igjen.. Jeg trenger å få bort denne tåken jeg trasker rundt i nå..

Stikkord: , ,

← Older Entries

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 27 andre følgere