Arkiv | Før/underveisbilder RSS feed for this section

Det er lov å være stolt!

11 mai

Det er lett å bli blind på sin egen kropp og fremgang.. Dette er meg for tre og et halvt år siden (116 kg) mot i dag (ca 90 kg).

start

Spesielt når man bruker så lang tid, er det lett å glemme hvor langt man faktisk har kommet. Jeg har jo gått ned 26 kg. Det er langt igjen, men who cares. Man må stoppe opp litt og se på hvor langt man faktisk har kommet. Kroppen har endret seg, men det er langt i fra den som har endret seg mest i denne prosessen.

Mange mener det er lite imponerende, det at noen klarer å ta tak i seg selv og gjøre det man burde gjort hele tiden. Men det får være opp til de som tror de vet alt, å mene det. Jeg er imponert over meg selv, så fuck dem, sier gangst’ærn i meg. Det er fader i meg en bragd å klare å endre på noe man har holdt på med hele livet. Det er ikke jeg og mine med-tjukkaser som mangler hjerneceller, når folk ikke klarer å se hvor mye jobb det er. Du kommer langt ved å gi en liten klapp på skuldra eller holde kjeft, isteden for å spy ut stygg, hatsk, fæl eder og galle. Jeg ber ikke om skryt, men forventer meg å slippe å bli rakket ned på.

Det hjelper ikke at populære “sider”, som Fitnessbloggen og X-life, legger ut ladede spørsmål på sine Facebooksider, hvor folk skal fortelle sine meninger rundt om hva som er mest imponerende av at folk går ned i vekt, eller at de er veltrente hele sitt liv. Hvorfor de skal oppfordre sånn til mobbing skjønner ikke jeg. Jeg er kanskje hårsår, men det ender jo alltid i en konkurranse blant de som tror de vet alt, og de som faktisk har vært der, eller som kanskje kjenner noen som har vært der. Så mye stygge meninger folk sitter inne med, rundt det emnet, så hadde det kanskje vært greit å la være å røre i det vepsebolet, støtt og stadig?

Å slanke seg, når veien er så sykt lang å gå, er ikke LETT! Det et blod, svette og tårer. Jeg klager ikke på det. Liker å lide litt. Men lett er det ikke. Det er en bragd og det er noe man må jobbe med hele resten av livet. Man kan aldri spise som en “normal” person, når man hele livet har vært svært overvektig. Trist, men sant. At folk rakker ned på jobben man har gjort, gjør ikke at folk takler den oppgaven noe bedre.

Bare et lite hjertesukk..

Stikkord: ,

Built like a badass uke 2 – økt 1.

8 mai

Klar for trening.

Det er godt blitzen dekker til trynet mitt litt og at de ikke er noe gode på å vaske speil på SATS, for dette var rett og slett tidenes minst attraktive dag. Noen dager gjør det seg bare ikke. Dess lavere blodsukkeret ble utover i økten, jo mer lignet jeg på en fæl utgave av søstra til nøkken.

Note to self: IKKE tren BLAB på nesten tom mage! Og ihvertfall ikke med fiskeolje i bunnen av magen, en dose Jack3d + to sterke kopper kaffe, rett før. = Tidenes kvalmeste og minst harmoniske økt, liksom! Mye på grunn av verdens laveste blodsukker. (Note to self 1.1: ikke send melding til kjæresten når du har lavt blodsukker og føler deg litt urettferdig behandlet på grunn av teit småplukk. Og sorry til min herlige treningsvenninne! Og hun som nesten tok plassen min på frivektrommet.. Hvis kalde skuldre kunne drepe..)

Note to self: 2: sjekk programmet før du begynner å trene. Jeg tok nemlig først 15 repitisjoner på de to første settene, av det første supersettet. Skulle jo bare tatt 12. Så interessert er jeg ikke i å imponere. Trenger på ingen måte ta tre ekstra repitisjoner på et så hardt supersett.. Også utførte jeg smal roing i et par runder, når jeg skulle tatt bred. Men det går vel bra.. Skal gå inn og endre på dag 2 i jefit, med en eneste gang, så går jeg ikke på den smellen igjen.

Jaja, ny pers på benkpress. 25 kilo. Sterke meg. LOL. Men det går jo fremover.:P

Jajja, jeg overlevde, selv om det var rett før noen måtte sende ambulansen til SATS. Kjente jeg brukte den absolutt siste resten av energi på det siste Barbellkomplekset. Jeg lover meg selv jeg aldri skal trene BLAB på tom mage igjen.

Som plaster på såret dro jeg hjem og lagde meg denne bomba:

2 laksefileter, lettrømme, paprika, vårløk (svidd), ei pannestekt potet. Ser ikke så pent ut, men. Ah.. Livet på ikke-diett er skjønt! Prøver å holde karbohydratene til etter trening og til middag.. Og etter 5 år uten potet, er det plutselig min nye dille.

Jaja. Kunne jo vært sjokolade eller brød eller noe.

Stikkord: , , ,

Av og til kunne jeg ønske..

8 mai

..at jeg hadde valgt meg et helt annet bloggnavn.

Fra tjukk til smukk.. Det ble til i et desperat øyeblikk, hvor jeg, som vanlig, ikke klarte å rote frem noe særlig fantasi. Så da ble det det. Og det angrer jeg litt på i dag.

Går det ikke an å være tjukk OG smukk? Vel. Det er vel en smakssak, er det ikke? Det jeg mener med bloggnavnet er: “Fra tilstanden jeg var i da jeg var tjukk, til tilstanden jeg er i, etterhvert som jeg ikke lenger er sykelig overvektig”, men det blir liksom sånn et forferdelig langt bloggnavn..

Jeg synes ikke at jeg var særlig smukk, da jeg var tjukk.

Det synes ganske godt på øynene, gjør det ikke? Var ikke mye utstråling å spore på den tiden.

Da snakker vi ordentlig tjukk, med en BMI på nære 40. Farlig overvektig. Fedme. Men målet mitt, det er 75 kilo, fordelt på mine 170 cm. Da vet jeg at jeg ser smashing ut, i mine øyne. At jeg er fornøyd. At jeg er sunn. At jeg er frisk. BMI: akkurat på grensa til normalvektig.

Mange starter jo der. Da synes de at vekta har pekt nok oppover og må bare ta grep. Men jeg er en voksen jente, som har født barn, som skal leve et langt liv, ha mange flere barn, vise omsorg, jobbe hardt, trene, smile, le, elske. En voksen jente som skal nyte det livet jeg har fått, ikke kjempe resten av livet for å være “som alle andre”, for hva skulle være poenget med det?

Blondinbella blir hetset og hyllet om dagen. Hun har lagt på seg, fått masse kjeft for det på bloggen sin og nå ville hun vise frem at man kan være fornøyd og selvsikker, at man ikke trenger gjemme seg bort, bare fordi at man har lagt på seg litt rundt midten.

Er dette virkelig så ille å se? En helt normal kvinnekropp, med litt ekstra nice rumpe? Ser du den samme smerten i hennes øyne, som du gjør i mine øyne på mitt førbilde? Jeg har aldri lest bloggen hennes, bare hørt om henne, men hun har fått seg en ny fan i meg, ihvertfall!

Alle skal ha en mening. Godt forbilde – dårlig forbilde. Men er hun tjukk eller er hun “normal”? Jeg synes ikke hun er tjukk. Hun er vakker, har en herlig utstråling, ser selvsikker og livsglad ut. Om hun er det? Nei, det vet vel ikke vi!? Men at hun ikke KAN være det, fordi at hun ikke lenger er tynn? En utrolig trist holdning, synes jeg..

Og hvis hun var så fornøyd som tynn, hvorfor la hun på seg da? Enten så var livet så trist at hun måtte ty til mat for å trøste seg, eller så orker hun ikke peset det er å holde seg slank lenger og spiste heller litt mer og bestemte seg for å vise det frem, ikke skamme seg.  Er det en selvfølge at man er fornøyd med livet og seg selv, bare fordi at man er slank? Kan man skille verdens befolkning i de som er tynne og da så klart fornøyde, og de som er såkalt tjukke og da åpenbart ikke tilfredse med livet?

Må alle være slanke? Er det det som er det eneste sunne og rette her i verden? Må man være slank for å være et godt forbilde? Bør man være slank, før man får lov til å være fornøyd med seg selv? Har jeg ikke lov til å være fornøyd over meg selv og selvsikker, bare fordi at jeg veier nærmere 90 kg?

Tjukke lår, kraftige legger, brede hofter som elsker å ha ekstra fett på seg, litt for små pupper, lubne armer, en skulder full av fæle arr. En glad, smilende, hardtarbeidende, ambisiøs, positiv, frisk, rask, følsom, empatisk jente, som er opptatt av at andre også skal føle seg bra med seg selv, uansett kroppsfasong.

Noen liker å være tynne, noen vil helst være normale, noen liker å være stappfulle av muskler, noen liker å være chunky. Men er det hvordan kroppen er formet, som avgjør om man er et godt forbilde og om man er lykkelig?

Det må vel være utstråling, personlighet og varme? Gode egenskaper, ikke slanke mager?

Fredagsformen 20. april

20 apr

Heihopp!

Nå kom jeg nesten nettopp inn døra, har slengt i meg egg med majones på seg og føler meg i grunn ganske topp! Det er noe med fredager som gjør det med meg, tror jeg. Har vært ute på en super trening, sammen med min faste treningspartner.

Nå, under dietten, blir treningene litt sånn her og litt sånn der. Ikke noe fast opplegg, tar det litt etter feelingen og lysten. Synes likevel det er greit å sette seg noen mål for treningsøkta.

Hadde bare to mål for dagens trim og det var å ta knebøy (dyyyype) og å få kontakt med bicepsen. Vet ikke helt om jeg klarte sistnevnte, men følte det da. Så vi får vente og se. Etter skulderbruddet har ikke forholdene lagt helt til rette for å få trent bicepsen ordentlig.

Fredagsformen ser sånn ut:

Her er, til sammenligning, bildene fra starten av året:

Jeg er glad, livet er bra og alt ordner seg, selv om alt kanskje ikke er supert akkurat nå!

Ha en god helg, alle venner og fiender!

Trenger ikke trene i påska..

4 apr

Nå var det vel mange som satt ettermiddagskaffen i vrangstrupen? Jeg bare tulla da vettu.. Men i dag har jeg ikke trena. (Bortsett fra en 45 minutters morgenkardio da..) Ikke noe behov, for jeg har vært på shopping! Shopping dagen før butikkene er stengt i to hele dager, for så å være oppe i noen timer, for så å holde stengt i to dager igjen, vet vi jo egentlig at ikke er noe særlig. Men går på samme smellen hvert år.

Har satt meg selv på en litt streng diett i noen dager og det gjør jo ikke akkurat saken bedre. Bomgira sikkert 140 ganger da jeg cruisa mellom butikkene. Da vet man at man er sliten i hodet, når man ikke klarer å gidde bruke energi på å gire fullstendig engang.

Men men. Jeg fikk kjøpt spriten min. Jeg fikk kjøpt påskeskinke. Solo Super (10 kroner flaska på Obs! Inkludert pant!), grillmat og nøtter i fleng. Godterier og slikt som de to andre skal ha har jeg kjøpt for en god stund siden, på tilbud her og der.

Dama i kassa på polet ba meg forresten om leg. Alltid like koselig! Jeg begynner jo å bli en gammel dame på snart 27. Jeg takket henne for at hun spurte og sa at jeg hadde kommet i en alder hvor det varmet hjertet og bli spurt.. Da sa hun at jeg nok måtte regne med å bli spurt i mange år fremover! Juhuuuu! Det var godt å høre!

Nå er ihvertfall alt av påskehandel unnagjort og jeg har “lagd” sjokolade (70% sjokolade, cocosa, hasselnøtter, havsalt, chiafrø og hempfrø.)

Helnøtt!<3

Og vi har malt både pistasjnøtter og valnøtter som skal bli til marsipan. En dag.

Kalkuna står i stekeovnen og jeg gleder meg til å innta den med noen brokkolikvaster og med ketchup på. The joys of dieting!

Sjekk denne buksa, forresten!

Den var en slags “tynnbukse” en gang i tiden. Altså en sånn jeg kjøpte for å en gang passe inn i. Og nå henger og slenger den som bare det.

Sol i hjertet og sol i sinnet!

Stikkord: , , , , , , , , , , , ,

Dagens superwoman-trening, formbilder og knebøy

27 mar

Heihopp!

Nå kom jeg nettopp inn døra etter dagens trening.

Den så slik ut:

Syklet til og fra trening og:

+ 5 kilo på leg extentions og leg curls, +10 kilo på beinpress med smal beinstilling  og + 10 kilo på hip trust.. Lenge siden jeg har trusta hippen nå.. Og ikke minst hadde jeg en åpenbaring av en knebøy-økt da!

Jeg følger bloggen til SuperElze. En meget streng, men rettferdig, crossfitdronning. Hun skrev dette innlegget om knebøy i dag og jeg tenkte jeg skulle svare på mitt eget spørsmål.. Altså om alle unnskyldningene jeg hadde for å ikke utføre fulle knebøy, kunne ha noe for seg.

Det hadde det ikke, fant jeg ut..

Vet du hva det gikk på? Ikke vet jeg.. Tror det var redsel. Jeg turte ikke gå ordentlig langt ned.. Hvorfor ikke? Tenk om jeg ikke kommer opp, a? Og hvorfor kan det problemet oppstå? Fordi at man bruker for tunge vekter. Eller.. Jeg har gjort det ihvertfall da.

Men det gjorde jeg. Kom langt ned altså. Kjempelangt! Og opp igjen, til og med! Så da får jeg vel begynne å bygge opp saaaaaaaaakte, men sikkert da. Hallo. Jeg beinpresser 150 kg. SÅ KLART jeg klarer mer enn 20 kilo på knebøy. Men redselen må overvinnes! Så nå blir det teknikktrening og saaaaaakte progresjon fremover. Jeg gleder meg!

Formen i dag ser slik ut:

De forrige bildene finner du her

Har det skjedd noe? Kanskje, kanskje ikke. Jeg tror det!

Stikkord: , , ,

Gærnetorsdag og magebilder.

15 mar

God morgen! (Ja faktisk..)

Jeg sov til 12.30 i dag! Og følte meg UTHVILT da jeg sto opp. Det var lenge siden!
Den lille prinsessa mi har den siste uka, etter å ha sovet til 07 hele sitt 2,5 år lange liv, funnet ut at det er mye bedre å våkne klokka 06. Men i dag tok mannen henne på morgenen og det må jeg si rett og slett var helt magisk. (TAKK!) Jeg burde jo stå opp klokka 06 og komme meg ut på morgenkardio, men.. Får ta en ettermiddagskardio isteden.

For å feire at jeg har sovet ut, startet jeg dagen med en cafe au lait med cocosa i! Altså kaffe MED melk. Gærne meg altså!

Og en spiseskje fiskeolje da.. Som hadde en liksom sitronsmak som vel egentlig skal gjøre ting bedre, men som bare gjorde smaken mye verre. Takke meg til tran med fiskesmak.

Og vet du hva? Jeg har søren ikke lyst på grønnsaker til frokost, så jeg skal BARE spise et kyllingbryst. Mmmmhm!

Okei.. Kanskje litt paprika da..

I dag bestemte jeg meg for at jeg skulle vise dere noe som jeg egentlig ikke har lyst til. Nemlig den herlige, saftige bolledeigen jeg kaller mage. 

ADVARER OM STERKE BILDER FOR FAT HATERS!

Det første bildet er fra 25. desember 2009, dagen før jeg startet. Da målte fettkulen over midjen, eller Kul1, som jeg liker å kalle den 107 cm, midjen 103 og mitt desidert bredeste punkt; hoften eller Kul2 136.

Det andre bildet er fra i dag Kul1 måler 86 cm, midjen 86 og Kul2 113.

Er en laaaaaaaaaaang vei igjen, men ikke akkurat vanskelig å se at det har skjedd saker! Mest fornøyd med at kul 1 og midjen nå har samme mål.

På før-bildet henger jo da magen over trusekanten, så det er enda litt verre enn målene sier og..

So there it is! Så ille og mye verre kan det bli.

Fredagsformen og litt angster.

24 feb

Treninga i dag ble så som så. Hadde ikke så innmari mye energi, men ble 15 minutter ellipse, 15 minutter tredemølle, 30 minutter ergometersykkel og 30 minutter styrke på rumpe.

Fikk tatt noen formbilder da.

Det er kanskje litt unødvendig å ta bilder så veldig ofte? Sist var for 10 dager siden.

16. januar 92 kg- 14. februar – i dag ca 90 kg.

Men det er moro å se at det endrer seg. Kiloene fra 112 til type 95 var nemlig totalt usynlige, synes jeg. Ikke gikk jeg noe særlig ned i klesstørrelsene og ikke så jeg noen forskjell heller.. Men nå synes hvert gram mye mer, og da blir man litt mer motivert..

Deilig å begynne å se (i mine øyne) litt mer normal ut.. Slippe å føle seg den enorme elefanten i rommet.. Noe som i grunn er en veldig teit tanke, for jeg tenker jo ikke sånn når jeg ser andre som er overvektige, sånn som meg? Ikke hvis noen er større heller.. Mange tenker jo “fysj og fy” og blir litt småkvalm når de ser noen som er overvektig, men det er deres eget problem, mener nå jeg..

Ellers så tenkte jeg endel da jeg trena i dag, siden kardioen gikk tregere enn tregest! Jeg tenkte på dette med å leve sånn litt i redsel.

Etter at jeg falt av sykkelen og skadet skuldra, er jeg blitt tidenes pingle. Har alltid sett på meg selv som litt pinglete, selvom jeg egentlig er ganske tøff. Jeg er ikke den som gjør masse tøffe ting, som å hoppe i fallskjerm eller ta crazy berg og dalbaner, hele sommeren lang, men.. Jeg har ridd i alle år, tryna av x-antall ganger i full fart og likevel har jeg ikke hatt problemer med å gå opp på hesten igjen.

Men nå er det å gå ut med søpla DEN utfordringen, siden det er endel is i gården. Tenk om jeg faller? Ja, hva skjer da egentlig?

Etter at jeg da altså falt av sykkelen, er jeg i grunn ganske nervøs for sykkelsesongen. Jeg gleder meg, men gruer meg også. Jeg elsker å sykle. Det er rett og slett en stor lidenskap. Suse avgårde, mil etter mil. Bare la tankene flyte. Konkurrere med seg selv. Slå gamle rekorder. Det er mestring og terapi det!

Å brekke skuldra, derimot, er det jævligste jeg har vært med på.. Gi meg heller en fødsel i uka, enn noe sånt igjen, sier jeg! Og jeg hadde 24 timer med rier og fødte HELT uten noe slags bedøvelse, så det sier litt!

Det var så vondt og traumatisk, rett og slett. Smertene var egentlig ikke verst, men å bare kunne ligge på sofaen i to uker etter operasjonen, med mindre jeg hadde lyst til å dø av smerter.. Måtte sende snuppa vekk hver gang hun nærmet seg meg, fordi at bare hun pustet på meg så gjorde det inni pokkers vondt.. Det var verst! “Nei, du kan ikke klemme mamma.” Det gikk flere måneder før jeg kunne løfte litt på henne.. Jeg fikk ikke kjørt henne i barnehagen før etter 3 måneder.. Følte meg som VERDENS jævligste mamma! Også det å måtte sette skolen på hold.. Ikke få jobbe.. Alt mulig bare var forferdelig og håpløst. Heldigvis så er progresjonen forholdsvis rask etter et skulderbrudd, så man merker tydelig det går fremover. Hverdagen kommer litt og litt tilbake og plutselig er alt som normalt, bare at man sliter noe fryktelig med å få av seg trange gensere og ikke minst trenings-BHer! Jeg skulle hatt en assistent bare til det!

På en annen måte så ser jeg jo litt positivt på det som skjedde.. På en måte er det kanskje det aller beste som har hendt meg? Jeg kunne aldri i verden ha hatt dette fokuset jeg har på trening og kosthold, som jeg har nå, hvis ikke jeg hadde måttet sette hele livet på vent. Og jeg MÅTTE gå ned i vekt. For å unngå helsemessige problemer. Kanskje det på en måte reddet livet mitt, hvis vi skal sette det litt på spissen..

Det gjelder å finne det positive i alle situasjoner!

Anyways. Jeg har IKKE lyst til å gjøre noe sånt igjen! Da det skjedde syklet jeg jo i type 2 cm i timen. Skikkelig unødvendig, rett og slett. Så hva nå, nå som sykkelsesongen snart er i gang og nå som jeg skal være med på Hennesrittet? Skal jeg gi alt, eller skal jeg rett og slett bare ha som mål å fullføre, uten å skade meg? Jeg vet ikke.. Kanskje jeg bare må ta en dag av gangen.. Begynne med en liten tur, når forholdene ligger til rette for det og bygge sakte opp? Har aldri vært den som legger utfor bratte nedoverbakker med liv og lyst, og det kommer jeg ihvertfall aldri til å bli nå. Er for gammel for det! Men det frister ikke så veldig å gå av sykkelen og trille ned alle bakker heller da.

Nei.. Vi får vel leve i nuet og heller se hvordan det går. Ikke bekymre seg eller være sint på seg selv, fordi at man egentlig synes det er håpløst pinglete å være redd for noe så enkelt som å sykle..

Jaja. Regner ikke med at dette er så veldig interessant for andre, men det var fint for meg å få skrevet det ned..

Håper alle har en fin fredag! Her skinner sola igjen.

Stikkord: , , , , ,

Formtest på sykkel, formbilder og Valentinesday

14 feb

Heihopp!

I dag startet jeg dagen med formtest på ergometersykkel. Det gikk vel helt “så der.” Så bra det kan gå på nesten tom mage (1/2 ss cocosa og BCAA var med), og med et greit kaloriunderskudd i går. Hadde ikke all verdens krutt i beina, for å si det pent.

Det var første test. 2.3 mil.. Neste uke får jeg trå til igjen og sjekke om det går noe fremover. Nå er det jo bare tre og en halv måned igjen til Hennesrittet, så må øke utholdenheten så godt jeg kan frem til det.

Gikk 15 minutter på ellipse etter syklingen.

Tok noen formbilder før treningsøkta.

 

Tidligere formbilder ligger her.

Synes det kommer seg altså! Vekta gjør ikke akkurat de største hoppene, men merker stor forskjell på bukser og klær ellers. Må bare holde ut.

Også er det jo Valentinesdagen i dag.

Har tenkt veldig på hvordan Valentinesdays-menyen skulle se ut her i huset. Landet tilslutt på sashimi til hovedrett og sjokolademousse, etter Jannike sin oppskrift, til dessert. Burde kanskje begynne med sistnevnte snart, men først skal jeg kose meg med en etterlengtet porsjon med løksuppe.

Ser kanskje ikke så digg ut, men det er knallgodt, lettlagd og sunt. Jeg har brukt litt ekstra smør og ost, for å gjør det til et ordentlig måltid, men bruker man ikke så mye av det blir det veldig magre greier.

Happy Valentines, alle!

Stikkord: , , , , , , , ,

Mandag, med kakao isteden for trening.

13 feb

Ja, i dag har jeg vært hos legen og blitt sykemeldt enda en måned.. SUKK! Men legen var kjempeimponert over fremgangen min siden sist. Jeg klarte å løfte armen 30 grader høyere enn sist jeg var der! (Halvannen måned) Nå er jeg oppe i litt over 80 grader. Løfter også 80 grader fremover, men har ikke sjans til å få hånda bak på ryggen.. Har jo endel skruer og en titaniums plate i armen, så det er ikke plass til den slags bevegelse visst. Jeg har vært veldig slækk på bevegelighetstreninga i det siste og trena mest styrke, så må skjerpe meg. Det må tøyes og det gjør vondt, men det må gjøres!

(Ja, jeg har lånt ullgenseren til mannen.:p)

Det er ganske bra saker og jeg er sååå glad for fremgangen! For fem måneder siden (tenk at det er så lenge siden jeg knakk den..) klarte jeg ikke å løfte den så mye som en cm.

Gleder meg til å begynne å jobbe igjen.. Hater å være sykemeldt.. Mister jo all kontakt med jobben og kollegaer og alt mulig.

Lillemor var også med til legen for å sjekke barneastmaen sin og etter legevisitten dro vi til jobben min med sykemelding. Vi skulle trena etter det, men VI bestemte oss for å dra hjem og drikke kakao isteden. (Kjekt å ha noen å skylde på.)

Så da koser vi oss med cocosakakao, knekkebrød med ost og sjokolade isteden for å svette.

Skal nok få lurt inn litt kardio i løpet av dagen..

Da jeg var innom jobben kom jeg brått på at jeg hadde en liten boks med cocosa stående der. Gleden var stor, for her hjemme er det tomt.

Små gleder.

Ha en fin mandag!

Stikkord:

← Older Entries

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 27 andre følgere